Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har knapt bodd i Tønsberg ett år, og vet ikke hvem verken Lene Lauritsen Kjølner eller Paul Grøtvedt er, men forstår at begge er tidligere kommunepolitikere. Når de har så sterke meninger og utfall mot politikere og næringslivsleder, og åpenbart mener at byutviklingen har spilt fallitt, hvorfor i all verden er de ikke på arenaen der de avgjørende vedtak klubbes, nemlig i politikken? Eller er dette anarkistene som mener demokratiske prosesser er oppskrytt?
«Dette må politikerne tåle». Nei, det må politikerne aldeles ikke! Det må heller ikke lokale næringslivsledere. Politikere er ikke en inngjerdet gruppe samfunnstjenere, som er der for at mennesker som slipper å ta ansvar, koker over med kasting av råtne tomater og vulgariteter, som om universets alle kjøreregler kun gjelder alle andre.
Dette har heller ikke noe med ytringsfrihet å gjøre. Tømming av orale latriner i full offentlighet er aldri ok. Ytringsfrihet er ett av demokratiets mest edle innretninger, men betyr ikke vi opphever sedvanlig respekt for andre mennesker, andre meninger, eller at debattkultur heter nettopp debattkultur, fordi begrepet rommer et knippe kompassretninger de fleste av oss følger.
Når ekstreme grupper uten noen som helst legitimitet i opinionen brenner hellige skrifter, som i Sandefjord sist lørdag, kun for å provosere, kan de gjøre det fordi vi har en grunnfestet ytringsfrihet med særs vide rammer i Norge.
Ønsker du derimot å bli hørt. Ønsker du å bli respektert. Ønsker du å påvirke. Ønsker du å skape endring. Ja, da inviterer du til samtale. Til dialog. Til samhandling. Det er slik vi driver samfunnsbygging, enten vi snakker nasjonalt eller her i Tønsberg. Drar du ytringsfrihet til ytterste skanse, får du i beste fall en debatt om din person og din debattform, og saken du ønsker å løfte, forsvinner i tåka.
LES OGSÅ: Vår lokale variant av oligarker
Kjølners metode
Will Smith stormet scenen og smokket til Oscar-programleder Chris Rock. Oscar-utdelingen endte med en debatt om Will Smiths metode. Lene Lauritsen Kjølner smokket til ledere i politikk og næringsliv, med harde verbale slag. Byutviklingen ble en debatt om Kjølners metode.
«Jøss, hvilket pr-byrå på speed har han fått til å koke sammen denne smørja?», var en av Kjølners respektløse kommentarer, rettet mot én av byens eiendomsutviklere. Eller denne: «Og her snakker vi total og uforståelig overtenning. Jeg skal forsøke å forklare – med teskjeer – hvordan jeg tenker i forhold til min kritikk av politikere og utbyggere». Jeg nøyer meg med å si at det ikke er ofte en meningsbærer, som også er spaltist i lokalavisa, demonstrerer en så brautende arroganse.
LES OGSÅ: Oligarker, etikk og Tønsbergs Blad
By- og sentrumsutvikling en tematisk gjenganger i alle norske byer. En viktig tematikk, fordi dette handler om avgjørende dimensjoner i samfunnsutviklingen av Tønsberg. Hvordan utvikles et bysamfunn på en måte innbyggerne trives med, og kanskje til og med applauderer? Hvordan bygger man en mental og fysisk visuell byidentitet, såpass attraktiv at mennesker ønsker å flytte til Tønsberg? At investorer og næringslivsledere ønsker å etablere ny virksomhet i byen?
Selvfølgelig er det mye man kan gjøre når vi snakker byutvikling i Tønsberg, som over alt ellers. Men, dette er ikke tennismatchen. By- og sentrumsutvikling er lagspill i XL skala. Godt lagspill handler om orkestrering av alle innsatser, og ikke minst samhandling. Som i ekteskap eller samboerskap. Som i fotball eller skolekorps. Som i kommunalt styre. Alle er vi del av lagspill og samhandling. Velger noen å skrike fra tribunene i stedet for å delta i lagspillet på banen, ja, da må de regne med at det er der de blir sittende. På tribunen.
LES OGSÅ: Hva skal vi med nettroll når vi har spaltister som Lene Lauritsen Kjølner?
Harmdirrende sladder
Kjølner og Grøtvedt torgfører argumentasjonsrekker vi ofte hører fra de som snakker i megafoner fra tribunene, med påstander om at lagspill og samhandling settes til side. At enkeltpersoner eller grupper av politikere og næringslivsledere kokkelimonker til fordel for hverandre. De tukler med demokratiske spilleregler med andre ord. Slike påstander er alvorlige, når de framsettes uten noe som helst dokumentasjon, og framstår derfor mer som harmdirrende sladder, enn saklig legitime framlegg.
Det vil alltid være ulike syn før, under og etter politiske vedtak som i by- og sentrumsutviklingssaker. Noen vil alltid hevde seg tilsidesatt. De er ikke hørt. De er overkjørt. Dette er demokratiets iboende DNA: Meningsytringer. Demokratiske prosesser. Politiske vedtak der flertallet klubber vedtakene. Ingen kommuner, heller ikke Tønsberg, styres etter særgruppers forgodtbefinnende, eller allmannamøter på torget.
LES OGSÅ: Jeg har fått skikkelig kjeft av Hans Petter Bjarøy, og det er jeg veldig glad for
Når ordfører og politisk leder for kommunens utvalg for plan og bygg svarer Kjølner skarpt i TB, indignert og forbannet, er det til å begripe. Kjølners ytring har ikke noe å gjøre med «dette må politikere tåle». Det er heller ikke «et satirisk tidsbilde», som Grøtvedt omtaler det som i sin kronikk-support til Kjølner. Grøtvedt, er også veldig opptatt av å dele ut personkarakteristikker, som om eiendomsutvikleren – at han «stemmer i med samme krenkende sutring. Klart de føler seg krenket, fordi de er avslørt som maktmennesker med en udemokratisk agenda.»
Satire er sjelden vanskelig å identifisere. Det er heller ikke arroganse og vulgariteter. Jeg leste Kjølners innlegg to ganger. Hvorfor tyr en forfatter, en profesjonell ordsmed, til dette språket, disse usle karakteristikkene og utfallene mot politikere og næringslivsledere, og mener det ikke er så farlig fordi det er kun «litterære metaforer»? Kjølner drar opp et debattklima vi verken ønsker eller behøver. By- og sentrumsutvikling er viktig å debattere. En forfatters debatteknikk er det ikke.
LES OGSÅ: Total og uforståelig overtenning
Politikk er lagspill
Jeg har jobbet mye med tematikken byer og destinasjoners mentale og visuelle identitet i mine 35 år som strategirådgiver, ikke minst innenfor reiseliv og besøksindustrien. Politikere og næringslivsledere møter du på alle kunnskaps- og kompetansenivåer. Noen flinke, offensive og gjennombruddssterke. Andre ikke. Er det noe jeg har erfart, er det nettopp lagspillets fortreffelighet, som selv de sterkeste solospillerne dyrker. «Berätta för meg vad jag skall göra», så kör vi», sa Olof Palme, da jeg jobbet med ham i et prosjekt på 80-tallet. Palme, kjent som en knallhard politisk solospiller, var en sann lagspiller å jobbe med.
Selvfølgelig bidrar Kjølners utspill til unødig hets av både politikere og næringslivsledere. Det å torgføre påstander med dårlig skjulte anklager om kameraderi og udemokratiske prosesser har aldri tatt seg særlig godt ut. Partier og politikere er valgt av Kjølner, Grøtvedt, deg og meg. Så har det utviklet seg til en egen idrett å si: Ja særlig, at vi har fått de politikerne vi fortjener!
LES OGSÅ: Dagens demokrati er ikke til for folket
Lokalpolitikere, som virkelig gir jernet i en innsats for knapper og glansbilder, skal selvfølgelig tåle en god debatt, men de skal ingenlunde avfinne seg med denne type ballespark og mistenkeliggjøring. Også derfor var det fint å lese TBs varsko på lederplass sist fredag: «Så hvor mye venter vi egentlig at politikerne våre skal tåle før de ikke gidder mer?
Og hva så med næringsliv og eiendomsutviklere? Hvor mye fritt vilt skal de være? Enhver bykommune er avhengig av et pulserende næringsliv. Avhengig av næringslivsledere som satser, utvikler nye prosjekter, skaper omsetning, arbeidsplasser og genererer skatteinngang og samfunnsbygging.
Det blir for klisjépreget å hytte endimensjonalt med knyttneven, med flåsete utsagn som: «Utbyggere er vår lokale variant av oligarker, det dukker opp nye tryner og prosjekter hver uke». Hvor er den saklig og velbegrunnede kritikken? Hvor er de konstruktive innspillene og bidragene?
Folkeskikk
Skal man initiere debatter om viktige samfunnsmessige utfordringer, er en smule kunnskap ok, men dette krever først og fremst respekt for andre og andres meninger. På min mentale harddisk er dette oppsummert og arkivert i boksen «folkeskikk».
Starter du en debatt med en resonnementsrekke der det første man leser er Trump og Putin, og det siste man leser er «..å kjeppjage alle utbyggere dit pepper'n gror», etterfulgt av rådet om å sette alle politikere i gapestokk på torget, og uttrykk som «aldri i hule helvete» – har du meldt deg ut av enhver seriøs debatt. Du kjefter ikke opp svigermor ustraffet allerede i yttergangen, på vei inn til ditt eget 17. mai-selskap, og i fullt alvor tror at «nå skal vi kose oss og ha det hyggelig, dere».
Til ordførerens kommentar i TB svarer Kjølner:
«Jeg er sjokkert over at en ordfører prøver å kneble og skremme en spaltist i lokalavisen på denne måten. Dette er uhorvelig, usmakelig og ganske rått fra det som bør være en erfaren politiker».
LES OGSÅ: Hvor mye venter vi egentlig at politikerne våre skal tåle?
Jeg nøyer meg med å minne både Kjølner og Grøtvedt om at satire er noe vi forbinder med humor. Sarkasme noe vi forbinder med latterliggjøring. Fine verktøy for all del, fortrinnsvis i romaner og standup. Ønsker du å meddele omverden hva du mener om viktige tema, og forventer seriøs respons, respekt og ikke minst debatt om annet enn deg selv, er verken Will Smith eller Lene Lauritsen Kjølners metode å anbefale.