Gå til sidens hovedinnhold

Kongene på haugen

Ny bok om Seigmen

Artikkelen er over 6 år gammel

Bud nummer én i underholdningsbransjen generelt og i rockebransjen kanskje spesielt; skill deg ut. Vær noe helt eget. Er du som tre dusin andre blir det straks mye vanskeligere å bli lagt merke til. Enn si husket.

Bokanmeldelse
Erik Munsterhjelm Musikkanmelder, Tønsbergs Blad
Bjørn Opsahl, Arvid Skancke- Knutsen og Harald Rosenløw Eeg: «Seigmen»
Cappelen Damm 2015, 182 s.
Terningkast 6

Et sånn sett unikt band er så til de grader Seigmen. Like mye stilmessig og visuelt som rent musikalsk. Seigmen har alltid blitt lagt merke til. Hvordan og hvorfor er noe denne ypperlige rockebiografien så nærmest altfor godt illustrerer.

Det bærende elementet ikke bare  i denne boken, men også når det gjelder Seigmens presentasjon av seg selv opp gjennom årene er bildene til fotografen Bjørn Opsahl. Nærmest  som et «ekstramedlem» har han opp gjennom årene fulgt bandet med sitt kamera, ivrig knipsende til stede under konserter, i øvingslokaler på turné, men også i mer uformelle sammenhenger.  Hans svart-hvitt fotografier bærer i seg en rå kraft og en evne til visuell tenkning som er nærmest uhørt.  Tidvis rett og slett genial.

Man kan kanskje hevde at Opsahl «har kommet lett til det», i og med at Seigmen-gutta selv hele tiden har hatt en klar visuell tanke bak hvordan de har valgt å fremstå. Men disse bildene hadde vært like enestående i sin utførelse om de hadde skildret et rockeband med en langt mer «streit» fremtoning.

Fotografiene er hardtslående, fulle av kontrast og av styrke. Som bandet selv. På sitt beste er dette rockefotografering i verdensklasse. Det er ikke et fotografi i denne lekre boka som ikke er en ren estetisk, billedmessig nytelse for øyet.

Teksten, historien om Seigmen, er overlatt til den profilerte  musikkjournalisten Arvid Skancke-Knutsen, sentral i tidligere  norske musikkaviser som Puls og Rock furore. Skancke-Knutsen lar gutta selv fortelle i sitatform. Om deres musikalske bakgrunn og preferanser, tilblivelsen av bandet, den vanvittige suksessen de hadde i løpet av 1990-tallet, om  oppbruddet og om etterfølgeren Zeromancer, og til slutt om Seigmens etter hvert tilbakekomst på scenen.

Sitatene og anekdotene som forteller historien, har et veldig personlig preg. Fulle av både humor og vemod. Av følelser over hele skalaen og registeret. Om glede og fortvilelse. Om suksesser og nedturer. Som leser sitter man med følelsen av at man blir tatt med på et personlig møte med Seigmens medlemmer. Avstanden er kort og budskapet er nært. Det hele til maksimal effekt.

For å toppe det hele krydres boka med tosiders essays fra forfatteren Harald Rosenløw-Eeg, for øvrig en personlig venn av gutta, helt fra oppveksten i Tønsberg på 1980-tallet, som skildrer eget forhold til dette unike bandet i  den norske rockefloraen.

Uansett om man selv har et personlig forhold til Seigmen og deres musikk, om man er en fan eller ikke; dette er så bra som man nesten bare kan håpe på å få slik litteratur. Ja, om du bare har sansen for rockebiografisjangeren, må du få med det deg «Seigmen». Rett og slett, folkens.

LES OGSÅ: Seiglivet suksesshistorie

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.