«Hans Kristian var positiv helt til slutten. Derfor klarte vi det.»

SAMMEN TIL DØDEN: I dette rommet tilbrakte Anne-May og Hans Kristian Hogsnes de siste månedene av livet hans. I dag kjenner hun på savnet. Det gjør både godt og vondt å sitte på den brede senga inntyllet i sin manns store rutete skjorte. Foto: Christian Roth Christensen

SAMMEN TIL DØDEN: I dette rommet tilbrakte Anne-May og Hans Kristian Hogsnes de siste månedene av livet hans. I dag kjenner hun på savnet. Det gjør både godt og vondt å sitte på den brede senga inntyllet i sin manns store rutete skjorte. Foto: Christian Roth Christensen

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

TØNSBERG: – Den natten han vekket meg fordi han ikke fikk puste, står for meg som et mareritt.

DEL

Enken etter Tønsbergs tidligere ordfører Hans Kristian Hogsnes, Anne-May Hogsnes (57), forteller om det siste døgnet ektemannen levde.


– Jeg varslet hjemmesykepleien, som kom umiddelbart. Hans Kristian hadde akutt behov for surstoff. Jeg fikk beskjed om at det ikke kunne ordnes, fordi nødvendige papirer måtte undertegnes av en ansvarlig, som ikke hadde kommet på vakt ennå. Dessuten var ikke hjelpemiddelsentralen, som oppbevarer surstoffapparatene, åpen på den tiden av døgnet, forteller Anne-May.

Syk av redsel kastet hun seg på telefonen til øre-nese-hals-avdelingen på sykehuset, som hadde gitt mannen Hans Kristian uvurderlig hjelp under hele sykdomsperioden. Ambulansen kom umiddelbart.

– Nå mister jeg deg, Hans Kristian, var det siste jeg sa til ham.

Dagen etter, 30. desember 2010, slapp Hans Kristian Hogsnes, mangeårig journalist, ordfører i Tønsberg og stortingsrepresentant for Høyre, ut av kreftens smertefulle klo. Han ble bare 56 år.

– Men jeg vet at vi møtes igjen, sier enken med klokkertro.

Pleide døgnet rundt

Høsten er rundt hjørnet. Savnet tynger. Hun sitter på rommet der hun selv pleiet sin dødssyke mann døgnet rundt i fire måneder. Hun vil ikke framstå som noen helt, men ut fra egen erfaring fokusere på en hjemmesykepleie som i framtiden må totalt endres og styrkes.

– Jeg synes ikke den kommunale hjemmetjenesten er kvalifisert til å tilby tett oppfølging av svært syke og døende pasienter. Det er vår historie et eksempel på, mener hun. (Se faktaboks)

– Kunne brutt sammen

Hun understreker at hun ikke er ute etter å henge ut enkeltpersoner.

– De gjør alle en helhjertet innsats. Ergoterapeuten i kommunen bør spesielt trekkes fram. Hun var fantastisk, det var også fastlegen, og mange andre.

Som mangeårige politiker i Tønsberg og leder av helse og sosialutvalget i fire år, kjenner hun apparatet godt.

– Jeg regner meg som ressurssterk, og visste det dreide seg om et tidsperspektiv på noen måneder. Hadde det vart lenger, ville jeg brutt sammen. Tenk på alle pårørende som må stelle sine alvorlige syke i årevis. Behovet vil endre seg, med eldre som bor stadig lenger hjemme før de får en sykehjemsplass, påpeker hun.

LES OGSÅ: Flest får kreft i Vestfold

Uakseptabelt

Da familien etterspurte et pleietilbud utenfor hjemmet, fikk Hogsnes beskjed om at han kunne være på Træleborg den siste tiden, og at det måtte søkes om plass.

– Det var helt uaktuelt. Han var for ung til å ende på et sykehjem, sier Anne-May.

De ble enige om at han ville få den beste sortien hjemme i den koselige boligen i Gårdboveien.

I september i fjor overtok han datterens rom med tilstøtende bad. Han ble båret opp i tredje etasje i bærestol, og var aldri i stand til å komme ned igjen. Et svalt trivelig rom, med PC, TV, aviser, bøker, radio og alt han satte pris på.

Toppsuiten

– Hans Kristian spøkte med at han hadde fått suiten i toppetasjen, smiler Anne-May.

Da hadde han vært gjennom flere operasjoner, strålebehandlinger og cellegiftkurer for kreftsykdommen, som startet i munnhulen med svulst i tunga. Til slutt spredte kreften seg til benmargen.

– Nå må du kutte ut røyken og alkoholen, sa legene.

Hogsnes var avholdsmann, hadde aldri smakt en sigarett, og hadde ikke vært syk hele sitt liv.

Anne-May ønsker at intervjuet skal skje nettopp i det rommet hun delte med Hans Kristian den siste tilmålte tiden.
Hun sitter ved PC-en, i en stor rødrutede skjorte etter sin mann.

– Vi som mister noen, er litt rare sånn. Jeg føler at jeg er nær ham. Det hjelper, sier hun. Blikket hviler mot den frodige skyggefulle hagen. Noe bakenfor. Hun viser fram de siste bildene.

Se han smiler

Tønsbergs tidligere ordfører spøkte og lo i kjent stil til det siste.

– Han smiler på alle bildene. Se på gnisten i øynene, sier hun.

– Han var positiv helt til slutten. Vi hadde et fantastisk samspill. Derfor klarte vi det, sier hun.

Englehær i blått

– Hvordan føler du deg nå?

– Jeg er ikke ensom, men veldig alene.

57-åringen har fulgt ekteskapsløftet hun og mannen ga hverandre da de giftet seg 17. mai klokken 17.00 i 2000. I all hemmelighet. Romantisk. I Søndre Slagen kirke. Der Hans Kristian ble begravet ti år senere.

– Han klaget ikke en dag. Humoren ble hans følgesvenn. Det var han som støttet meg da jeg ble tappet for krefter.

– Snakket dere om døden?

– Å ja, mye. Vi er kristne og har en sterk tro. Den troen bærer gjennom sorg og gleder.

Hans Kristian hadde mye besøk, spesielt mange venner i Høyre . Suiten på toppen gjenlød av latter, liv og diskusjoner.
Han spøkte til siste slutt:

– Det går så bra for Høyre her nede nå at jeg tror Gud trenger meg i himmelen, så jeg kan starte en englehær med blå vinger.

Artikkeltags