Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hormonet oksytocin knytter mor og barn sammen, styrker parforhold, demper stress og angst, fremmer tillit og sosial tilhørighet, gjør folk samarbeidsvillige og generøse.
Det har imidlertid en bakside: Disse hippietendensene gjelder kun de du allerede er glad i – de som er i familien, i gjengen. Overfor «de andre» gjør hormonet oss etnosentriske og fremmedfiendtlige.
Oksytosin er altså ikke et «kjærlighetshormon», mer et sneversynt hormon som skjermer gruppen mot inntrengere.
Den litt rare grunnen til at jeg skriver dette, er ulvedemonstrasjonen i Oslo. Tusener dro fra bygdene og inn til hovedstaden for å rope «Skyt ulven!».
Hver gang jeg ser slikt, tenker jeg på de følelsene demonstrantene har skjøvet til side: Respekt og beundring for et flott rovdyr. Vi både elsker og hater ulv. Mitt anliggende her, er at denne indre motsetning må ha ridd oss kanskje så mye som 50 000 år. Det er nemlig omtrent så lenge siden ulven ble til hund. (Og bare så det er sagt: Hunden er fremdeles en ulv – de to er underarter av samme art, Canis lupus.)
LES OGSÅ: Jeg er imot ulvejakt, men nå vil jeg hylle jegerne
Her kommer en søt historie: For flere ti tusen år siden oppsto en evolusjonær endring samtidig i menneskets og den nylig temte ulvens hjerner – begge utviklet en ny reaksjon på hormonet oksytocin. Fra før hjalp det oss som sagt med å elske familien. Nå skjedde noe nytt – og forskerne kan måle resultatet: Hvis en hund og dens eier (og ikke en fremmed) ser hverandre i øynene – utskiller de begge oksytocin. Og jo lenger de holder blikket – jo høyere blir hormondosene.
Så det samme hormonet som skaper kjærlighet mellom mor og barn, forsterker nå båndet som oppsto mellom mennesket og dets verste fiende – ulven. Fra det tidspunkt var vi ikke to stammer – vi var en og samme – menneske og ulv.
Kjærlighet, ekte kjærlighet over artsgrensene – noe slikt har, så vidt jeg vet, aldri eksistert verken før eller siden.
Var det en ulv som ble sett i Re? Espen tror han har svaret: – Vi er 90 prosent sikre
Konsensus blant forskere i øyeblikket, er at hunden ble temmet i Europa – omtrent på den tiden det første moderne mennesker (Homo sapiens) trengte inn på de innfødte europeernes (Neanderthalernes) enemerker.
Kombinasjonen av naturens to mektigste rovdyr – menneske og ulv – kan ha vært på vektskålen, når neanderthalerne forsvant – for cirka 30 000 år siden.
Og det var unektelig litt av en combo. Tenk på hva det betydde for familien å ha en ulveflokk med på laget. De holdt vakt mens dere sov, de varslet når farer nærmet seg, rev i filler de som var dumme nok til å angripe, de hjalp dere under jakten, de passet ungene, bar børen når dere vandret – og dere kunne spise dem, dersom ulykken virkelig var ute.
Vi kan kalle det en symbiose – som altså betyr at to arter slår seg sammen, og begge har nytte av den. For også de ulvene som valgte å gå over til fienden dro nytte av overgangen. Det finnes flere hundre millioner hunder i dag – og bare noen få hundre tusen ulver.
Det finnes mange symbioser i naturen, men den mellom ulv og menneske er den eneste jeg kjenner til, som holdes sammen av kjærlighet.
Her har det vært flest ulveangrep på hunder
Da våre forfedre, etter mange tusen års prøving og feiling, endelig klarte å etablere seg i det den gang iskalde, nedfrosne Europa, var de avhengig av å jakte byttedyr som mammut, neshorn, rein, hest, elg, hare og annet for å overleve. Men det fantes mange som allerede hadde de samme dyrene på menyen. I Europa levde Neandertalerne, tre velvoksne arter bjørn, hulehyene, huleløve, leopard, sabeltannet katt og villhund. Og, ikke minst, ulv.
Så det var konkurranse om kjøtt til tacoen.
Vi løste problemet ved å utrydde konkurransen. Bare to rovdyr overlevde vår invasjon.
Neandertalerne forsvant først. Noen av de andre rovdyrene sov i huler om vinteren, og ble lett bytte.
Én bjørneart overlevde, dagens brunbjørn, muligens fordi den la om kostholdet, og nesten ble vegetarianer.
Den konkurrenten vi imidlertid ikke klarte å knekke, var ulven.
Og dermed kan vi ane at vi nærmest står overfor en urkraft, når vi snakker om ulvehat. Mennesket er vevd sammen med ulven i et hat-kjærlighetsforhold som strekker seg over titusener av år. Grunnen er at ulven, kanskje sammen med neandertaleren, var den arten som i størst grad overlappet med oss – altså den hardeste av konkurrentene jeg ramset opp over. Og likevel klarte vi ikke å bli kvitt den.
Ulvene var effektive jegere, kunne bevege seg raskt over store områder, var kloke - og kanskje var de glade i hverandre? De levde i hvert fall i flokker, knyttet sammen blant annet av oksytocin – de spiste byttet vi ville ha, og de kunne finne på å spise oss.
Så ulvehatet fortsatte å leve. Men ikke hundehatet.
Om ulven kom inn i menneskenes leir fordi jegere som drepte ulv, syntes ulvungene var søte, og tok dem med hjem som leketøy for ungene – eller fordi ulven temmet seg selv ved å bli stadig modigere i sin jakt etter våre middagsrester – er noe forskerne diskuterer.
Uansett – menneske og ulv smeltet sammen. Og langsomt, langsomt, begynte ulven å endre utseende. Mest fordi den ble mindre aggressiv – hormonene endret kroppen. Deretter kanskje fordi vi syntes noen av dem var søtere enn andre? Avl.
Og den gjensidige kjærligheten blomstret.
Men hvorfor spiller den ikke i dag over på ulvene? Hvorfor står folk utenfor Stortinget og roper Skyt ulven!? Mens de selv har en ulv liggende foran peisen hjemme?
Husk at oksytocin ikke er noe hippiehormon – det er et hormon som skiller mellom Oss og Dem.
Ulven er De andre – og selv i et sivilisert samfunn er det lett å angripe de som «ikke hører til».