Gå til sidens hovedinnhold

Undervannshyttene: Vi ser natur. De ser penger.

De ser undervannshytter på grensen til Færder nasjonalpark. Det er dette som ødelegger kloden.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Ikke disse hyttene alene. Ikke utbyggingen på Hjemseng, heller. Like lite som at akkurat denne sigaretten gir deg lungekreft. Men gang den med de tjue andre du kommer til å røyke idag, i morgen, og hver eneste dag til du dauer.

Eller gang fire små hytter med 7 milliarder andre små inngrep, og se sandpapiret som gnager på kloden. Det er dette som ender i vindmøller på fjelltopper, motorveier gjennom våtmark, hoteller på korallrev, nedhogde regnskoger.

Det er alt dette til sammen, som styrer oss ut i «Den 6. utryddelsen»: Det er Allmenningens tragedie. De grådige tar fra fellesskapet.

Alle som har røkt vet at det ikke hjelper å love seg selv å slutte i morgen. Bare én til ... Det som hjelper, er å slutte. Og deretter, å ha sluttet.

Det samme prinsippet gjelder de ustoppelige, påstått «kreative» ideene om å få ødelegge bare bittelittegrann til av naturen. Vi skal ikke ta hele Hjemseng, bare litt. Det er bare fire hytter, og du kan nesten ikke se dem. Vi må bare hugge ørlite mer skog ...

Fire undervannshytter på Tjøme kommer ikke til å ødelegge verden. Det er holdningene som kommer til å gjøre det. Og siden de «kreative» og pengeivrige aldri kommer til å stanse, blir det opp til oss andre å si «Stopp! - vi har lite verdifull natur igjen her på øyene, og det vi har, det vil vi beholde – så takk til dere …»

LES OGSÅ: Planer om undervannshytter ved Verdens Ende lever videre, men det er langt frem

Kreative luringer

«Allmenningens tragedie» handler alltid om det samme, om «kreative» luringer – «cheaters» kalles de i biologien – som vil ha mye, uten å gi tilsvarende. De tar fra fellesskapet, og sier det er til alles beste.

Nå kan man innvende at noen vitterlig eier skog og vik – alt er ikke felleseie. Det som derimot er felleseie – uansett hva «de kreative» måtte mene - er naturen. Det at det eksisterer en levende natur, er noe som angår oss alle – og det er vi alle som bestemmer over dette. Sorry.

Akkurat nå, er det Verdens Ende det handler om.

Holmen hyttene skal forankres til, ligger i havnebassenget. Jeg er litt i tvil om det er 100 meter fra land, og det gjelder kanskje ikke verken 100-metersbelter eller byggeforbud på holmer?

LES OGSÅ: Vibeke åpnet utsalget for under ett år siden: – Jeg kunne aldri drømt om en så god start

Kabelfergen som skal frakte folk til og fra må, så vidt jeg kan forstå, gå i land der flytebrygga ligger. Og så videre. Dette er mikroskopiske inngrep i global sammenheng, og kan sikkert løses i minnelighet.

Det er heller ingen katastrofe for klodens fremtid at «undervannshyttene» slett ikke er det – at bare ett rom ligger under vann, og at vi får resten rett i glaningen.

Og så videre, nok en gang. Jeg kan forestille meg argumentene og paragrafrytteriet. Det er derfor vi skulle hatt ledere som kan si nei. Det vi dessverre har, er en ordfører som sier «Spennende», og en leder i nasjonalparken som sier «Spenstig».

Kapitalismen forsvarer naturen

Jeg skal nå slå i hjel mitt eget argument:

Kapitalismen er naturens beste forsvarer. Det er de rike, demokratiske landene som har styrke, vilje og evne til å ta vare på natur.

Les også

Sjur (20) fra Tønsberg er overveldet over responsen: – Mange kjenner seg igjen

Men disse landene hadde ikke vært rike, demokratiske og naturvennlige, om de ikke først hadde ødelagt sin egen natur. Det er først etterpå de bryr seg. Utsikt er null verdt, hvis ungene sulter. Miljøvern er altså utenkelig uten velstand.

Det er derfor vi må akseptere at verdens fattigste land ødelegger natur for å fø sine innbyggere. Så får vi heller ha en økologisk plan for hva vi gjør, når folk ikke lenger sulter.

Skal bare, skal bare!

Men vi i Færder er ikke fattige – vi har råd til å la være å ødelegge. Ikke minst fordi det er holdninger her, som bare må dø: Holdninger som får «de kreative» til å mase som en Albert Åberg: «Skal bare! Skal bare!»

Det viktigste er ikke å stanse akkurat dette ene lille overgrepet på Verdens Ende. Det viktigste er å stanse maset. Det viktigste er å sette ned foten og si «Nei! Vi har ødelagt nok nå.»

Eller som Albert Åbergs pappa muligens ikke sa: «Jeg er så dritlei av unger!»

Kommentarer til denne saken