Det første jeg vil si, er at det ikke er din skyld. Du er verken svak eller lat.

Isteden tenker jeg at slitenheten din er en naturlig reaksjon på livsbelastninger. De voksne rundt deg forstår kanskje ikke at du som er så ung, kan være så utkjørt. Det som er viktig å vite, er at utbrenthet skyldes stress som ikke er håndtert riktig, og at mye av stresset kan stamme fra «en vanlig barndom» i et moderne, vestlig samfunn.

La meg liste opp noen erfaringer fra tidlig i livet som kan ha gitt stress og påfølgende slitenhet. Forhåpentlig vil det bidra til innsikt og en opplevelse av å bli forstått. Og du, dette er ikke ment som kritikk av de voksne rundt deg. De (vi) gjorde det beste som var mulig, ut fra forutsetningene de (vi) hadde. Isteden er dette noen eksempler på hvordan samfunnet vårt kan bidra til forhøyet stress hos stadig flere og stadig yngre mennesker.

Allerede fra babyer ligger i magen påvirkes de av morens stress. Så hvis moren din var stressa og sliten i svangerskapet, kan dette ha preget deg. «Å være gravid er ingen sykdom», kan hun for eksempel ha fått høre, mens hun presset seg til å «leve som normalt» og å «jobbe helt ut» tross kvalme og smerter, bekymringer og ansvar. Å lytte til egen kropp opplevdes kanskje umulig?

Så ble du født og var hjemme med foreldrene dine. Dette kan ha vært en fin tid for deg, eller kanskje ikke? Opp mot 13 prosent av nye mødre får fødselsdepresjon, og også én av ti fedre. Og det er de som blir fanget opp! Depresjonen knyttes ofte til bekymringer og utilstrekkelighetsfølelse i barseltiden, og den kan skade relasjonen mellom foreldre og barn, og påføre babyen stress. Fødselsdepresjon eller ikke – mange spedbarnsforeldre forteller at barseltiden preges av egne høye forventninger og sammenligning med andre.

Som ettåring begynte du sannsynligvis i barnehage. Denne perioden i et barns liv er ekstra viktig, for mellom 0 og 2 års alder utvikler hjernen seg i rekordfart og barnet er spesielt sårbart for relasjonelt stress. Likevel velger vi som samfunn å underbemanne og underbetale de som jobber i barnehage, selv om vi nå har mye kunnskap om betydningen av stabile, gode relasjoner for de minste barna.

Skolestart! Du hadde sikkert gledet deg. Vi voksne hausser gjerne opp denne dagen som om den representerer begynnelsen på noe virkelig gøy og spennende. Var det gøy? Eller kjente du på et press om å være flink og sitte stille? Mange skolebarn viser tegn til stress og uro veldig tidlig, kanskje var du en av dem? Det er i tilfelle ikke din skyld, men skolen som feilet i å møte deg der du var.

Videre skolegang og fritidsaktiviteter. Mye var sikkert moro og meningsfullt, men det snek seg kanskje inn elementer av strenge forventninger og usunn konkurranse her og der? Mulig du var blant dem som ikke likte å bli presset og målt på prestasjoner? I vårt samfunn strever vi med å forstå at konkurranser og vurderinger på mange arenaer kan gi stress. Kanskje du merket det, og du ble en såkalt «skolevegrer» eller «drop out»?

Halvparten av alle barn og unge opplever at foreldrene skiller seg. Kanskje er du blant dem? Og kanskje har du flyttet annenhver uke, tålt om foreldrene dine har hatt isfront mellom seg, forsøkt å bygge en usynlig bro og å være lojal mot begge? Inntil for få år siden var det vanlig å tenke at barn tilpasser seg uansett, og det er foreløpig ikke forsket nok på senvirkninger av det å være skilsmissebarn. Min erfaring er at en skilsmisse er traumatisk for barn uansett.

Som du ser, beskriver jeg ganske vanlige barndomserfaringer som potensielt alvorlig stressende. Enten du som er ung og utbrent kjenner deg igjen i dem eller ikke, så tror jeg på deg når du sier at du er sliten. Du har gode grunner for å være utbrent! Alvorlig slitenhet kan ikke kureres med viljestyrke, men med egenomsorg og relasjonell støtte, og med at samfunnet endres i takt med ny kunnskap.