Besøket som skapte inntrykk

Etter årets Polen-tur har elevene i 10B på Tjøme ungdomsskole jobbet med reportasjer fra turen. Innlegget til Pauline Frier Larssen ble kåret til klassens beste. På bilde er klassen utenfor Wawel-slottet i Krakow.

Etter årets Polen-tur har elevene i 10B på Tjøme ungdomsskole jobbet med reportasjer fra turen. Innlegget til Pauline Frier Larssen ble kåret til klassens beste. På bilde er klassen utenfor Wawel-slottet i Krakow. Foto:

Av

I dag er det fredag den syvende desember, og tiende klasse fra Tjøme Ungdomsskole har nettopp kommet til kvinneleiren Ravensbrück etter å ha vært i Sachsenhausen.

DEL

MeningerEtter vi har kommet til leiren går vi rundt og hører på reiselederen. Jeg tror aldri at klassen har vært så stille og opptatt av hva som blir sagt. Jeg hører regn som drypper på jakker og paraplyer, og grus som knaker mot sko. Jeg merker selv at det går dypere inn på meg å stå her og høre om alt det umenneskelige som har hendt her. Mer inntrykk enn når jeg har lest om det.

Landskapet er flatt så langt øyet kan se, fordi de fleste av brakkene er borte. Det er bare groper i grusen som viser hvor de lå, på rekke og rad. Jeg trodde det skulle være flere folk her, men de eneste vi ser er noen arbeidere som jobber. Det er helt trist og forlatt. Rett ovenfor leiren på en liten høyde ligger offiserboligene. Det er store familiehus hvor de som jobbet i leiren bodde, og vi går inn i et av dem. Jeg føler meg kvalm når jeg ser alle rommene hvor de som bodde her tilbrakte stunder med familie, rett ved en leir hvor mange fanger aldri fikk møte sin egen familie igjen. Etter hvert går vi inn i museet, som før var administrasjonsbygget. Det er hundrevis av bilder av fanger i begge etasjene. Vi går rundt her i ti minutter, og får se fange-draktene de brukte, smykker, og bilder av vakter og leger.

Så går vi ut i regnværet igjen. Plask, plask. Vann fra sølepytter som trenger seg opp på bukseben. Vi står på den andre siden av muren. Den «frie delen». Det er minne-tavler på murveggen som sier hvilke land mange av fangene kom fra. Det er ingen-ting igjen av gasskamrene, men det er merket med stålstenger som ligger der hvor kammeret var. Turlederen, klassen og foreldrene går så inn i krematoriet. Der hvor tusenvis av håp, drømmer, og selve livet har blitt til røyk. Det er en annen lukt for hvert sted vi besøker, men krema-toriene lukter alltid det samme: surt, inne-sperret, frykt og protest. 

Minnetavlene peker ut mot en innsjø og en flott statue. Vi får en rose hver og står i gutte- og jenterekker. Vi møtes i en halvsirkel som vender ut mot vannet. En gutt og en jente fra hver ende av halvsirkelen møtes på midten og legger rosen ned i vannet. En av foreldrene som er med leser et dikt som heter «Kjære mor». Når det leses opp, merker jeg hvor mye det passer inn i omgivelsene rundt oss:

«De strødde ut asken din her -
på plenen og på vannet der,
og brukte den i blomsterbed
og gravde den i jorden ned.

Nå er du med og du gir liv
til strandens `høyreiste siv –

 du er i blomstene jeg ser -
og i parkens løvrike trær.»

Av Erik Dahlin

Etter diktet holder vi et minutts stillhet. Det korte minuttet virker så langt. Det er noe nytt å tenke på hvert eneste sekund. Jeg tenker på all den lidelse fangene har gått igjennom, vaktene som jobbet i leiren som var med på all denne ondskapen, og all asken som ligger som grums på bunnen av innsjøen. Men noe som sitter fast i hodet mitt er at selv om det er desember, så kan man se at rosene i det enorme blomsterbedet rett nedenfor muren, blomstrer og trives godt der hvor mye av asken ble strødd.

Man hører vannets bølger skvulpe og regn som drypper på vannet. Jeg ser på vennene mine, som er helt stumme og uten noe uttrykk i ansiktet. Mange ser ned i bakken og tenker for seg selv, «hvordan kunne dette skje?».

«Denne turen gir oss så mange inntrykk man aldri kunne fått fra en bok eller en skoletime», går ofte igjen i tankene mine etter turen.. Jeg er evig takknemlig for at jeg og min klasse fikk mulighet til å dra på denne reisen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags