Jeg er narkoman, og angrer ikke det grann

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Dette innlegget er et bidrag til TBs fordomskonkurranse. Delta du også. Les mer her

Min vei til fordomsfrihet gikk i gjennom å virkelig undersøke mennesker. Hva er de der for? Hva er hensikten deres? Vil de meg noe vondt? Tar det skade å snakke med dem? Jeg har grublet mye over mine tidligere fordommer - jeg har alltid hatt noe i mot jenter som kler seg lettkledd og ser ut til å invitere enhver person hjem, men etter å ha blitt kjent med mange av dem ser jeg at det bare er sånn de føler seg komfortable - kanskje de liker litt oppmerksomhet, men alt i sosiallivet ditt handler om oppmerksomhet. De er tøffe. De bryr seg ikke om hva andre tenker. De vil vise at de ikke er redde for å drite seg ut. De viser at du ikke kan kødde med dem - fordi de tør.

DELTA I TBs FORDOMSKONKURRANSE:  Vinn gavekort på 1000 kroner

Dette har jeg lært ved å kjenne, utforske ulendt territorium. Jeg kan komme med en hel haug av andre fordommer jeg har overkommet. Men hemmeligheten, den vil dere faktisk ikke vite. Hemmeligheten ligger i at jeg er narkoman.

Det å være narkoman betyr at du må omgås med hvem som helst - bare de ruser seg. Du slutter å bry deg om utseende, du slutter å bry deg om talemåter, deres feil, og deres smålig snåle personligheter. (Her snakker jeg generelt om mennesker, ikke narkomane.)

Jeg har sittet like mye med 40-åringer som 20-åringer, og det er ingen som noensinne har dømt meg, og jeg har ikke sett noen bli dømt. Fordi vi er åpne. Alle driter seg ut - nyktre mennesker og - men de narkomane aksepterer at du gjør feil valg. Fordi de vet hvordan det er. De vet hvordan det er å være på bunnen, og de unner mennesker bare godt. Fordi de er helt fordomsfrie.

Det har vært en lang reise å bli narkoman. Det skal jeg si deg. Men det har vært en enda lengre reise å bli så fordomsfri og så likeglad i hvordan et menneske ter seg, kler seg, hva hobbyen deres er og hva de gjør i sitt private. De fleste baksnakker privatlivet til andre - sladder er alltid hyggelig nytt. Dette gjelder alle mennesker. Småsladder eller ikke. Men her i rusmiljøet, om noen snakker negativt om noen, kommer alltid noen og forsvarer dem. Vi er åpne for forandringer. Vi er åpne for at ingen er perfekte. For ingen er perfekte.

Og det er det glansbildet folk har for seg. Jeg hadde for meg. Jeg var ikke perfekt, selvfølgelig, men mamma var. Pappa var. Læreren var. Dama i kassa på Meny var. Deretter kom facebook, som videre økte dette glansbildet - nå kan man kun se høydepunktene av livet til folk, og sitter igjen med en følelse av at en selv ikke er verdt noenting. Fordomsfull mot seg selv, til og med. Bare fordi du ikke er ute og sitter på brygga og spiser søndag formiddag.

Jeg sier ikke her at du skal bli narkoman. Aldri i livet. Hold deg langt unna narkotika, tro du meg, du vil ikke bli narkoman. Men du kan lære av andre. Du aksepterer om din egen sønn gjør en feil, null fordommer. Men om noen andre sin sønn gjør det, da fyrer man løs med kommentarer om hvordan foreldrene ikke klarer å oppdra barnet og hvordan familien og folkegruppen ikke er i stand til å ta seg av unger en gang.

Hvorfor skal man vise så mye hat mot hverandre, når alt man egentlig ønsker seg er kjærlighet? Hvordan skal man forvente å bli akseptert, når man ikke aksepterer noen?

Følg Jakobs fordommer på Facebook!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.