I 2002 begynte jeg på ungdomsskolen. Alt var nytt og spennende. Som kjent markerer jo ungdomsskolen et slags skille mellom barndom og ungdomstid. Jeg var 12 år da jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg var i ferd med å ta fatt på en ny, ukjent tid – ungdomstiden.

Jeg var like fullt fortsatt et barn.

Som menneske er man sårbar. Som barn er man sårbar. Jeg opplevde i løpet av mine tre år på ungdomsskolen hvilket helvete det er å omgås mennesker som ikke evner å se andre mennesker. Mennesker som åpenbart ikke ville andre mennesker, her barn, vel.

«Sosialt retardert»

Vi var 30 elever i 8c. Vi fikk tildelt to kontaktlærere. Allerede under første konferansetime begynte ting å skurre. Samtalen skulle foregå kun med foreldre til stede. Jeg overhørte samtalen mellom mine foreldre senere den kvelden. En av mine to kontaktlærere hadde overfor mine foreldre beskrevet meg som «sosialt retardert».

Mamma og pappa var fortvilet. Jeg var riktignok ikke jenta som ropte høyest eller gjorde mest ut av meg. Jeg var likevel skoleflink og pliktoppfyllende, og hadde få, men nære venner.

Åttende klasse forløp greit. Puberteten herjet i kroppen, men det var ikke bare for min del det var gjeldende. Ved starten av niendeklasse innførte skolen en ny type lekseplan for mitt trinn. Vi elevene ble bedt om å evaluere den nye lekseplanen i form av en slags loggbok vi skulle levere inn til våre kontaktlærere en gang i uken.

Skjellt ut av læreren

Det var samme semester etter hvert duket for konferansetime. Denne gangen med foreldre og elev til stede. Mamma og jeg møtte opp i klasserommet med mine to kontaktlærere noen timer etter skoletid. Det tok ikke mange minuttene før den ene av de to lærerne la fram lekseplan-loggen min.

Det skal sies at jeg ikke var videre fornøyd med lekseplanen, men mine tilbakemeldinger vil jeg i dag plassere i kategorien harmløse.

Les også

Jeg er redd for verden

Tilbake i klasserommet var læreren min rasende. Etter en tirade av skjellsord og ufinheter rundt hvordan jeg forsuret klassemiljøet med holdninger som «dette». Løsningen på dette «problemet» nærmest skrek hun til meg og min mor: «Jeg foreslår at [hun] bytter klasse, og det så fort som overhodet mulig!». Min andre klasseforstander satt taus ved siden av. Hun brøt heller aldri inn.

Ingen ville tro det

Mamma var så klart rasende. Hun forsøkte å fortelle at dette var helt hinsides, men læreren min sto på sitt. Det endte med at mamma dro meg hulkende ned på skolerådgiverens kontor. Han så ut til å ta dette med knusende ro, og kunne fortelle oss at «[lærerens navn] kunne vel aldri finne på noe slikt». Han fortalte oss videre at om vi syntes dette var så ille kunne vi jo banke på inspektørens kontor og ta det opp med henne. Om hun var der, da.

Inspektøren hadde ikke stort annet å komme med enn rådgiveren. Hun ville heller ikke tro på dette. Dette kunne umulig være annet enn en overreaksjon fra vår side.

Tiden som fulgte er uklar. Jeg har av min psykolog i voksen alder blitt fortalt at hjernen min nok har blokket ute mye av det som skjedde. Men det jeg husker er møter med rektor. En rektor som nektet å tro på det vi hadde å fortelle. Uthenging i timen foran hele klassen. Nedlatende kommentarer foran medelever. Utestenging. Ved flere anledninger kom læreren min faktisk bort og kløp meg i timen mens vi satt og jobbet (!). Hun kunne også stå og hviske med andre lærere som var innom timen og nikke mot meg. Vi hadde en periode også en annen lærer til stede i timen for å observere. Da var så klart situasjonen en helt annen, og læreren min var snill som et lam.

Involverte advokat

Som voksen ville jeg selvfølgelig taklet dette på en helt annen måte. Men jeg var et barn. Et barn som ble psyket ut og brutt ned over lengre tid.  Karakterer og livslyst sank. Jeg følte meg skyldig i å det hele tatt eksistere. PPT ble involvert. Nye møter nå med rektor, PPT, kontaktlærer og meg til stede. Læreren min nektet for alt, kunne fortelle alle oppmøtte hvilken flott jente jeg var. Hun ville vel aldri gjort meg noe vondt.

Min andre lærer sa ikke et ord. Tilbake i timen var alt like jævlig igjen. Advokat ble etter hvert involvert. Det hjalp ikke.

Det kom et punkt hvor jeg ikke ville leve lengre. Jeg fikk psykologhjelp hos BUP. De nådde heller ikke fram hva gjaldt å få skolen til å ta situasjonen på alvor. Jeg isolerte meg mer og mer. Begynte å kutte meg opp. Klarte ikke stå opp om morgenen. Mistet venner. Et av de menneskene som skulle hjelpe meg å selv bli et godt, voksent menneske hadde brutt meg så langt ned at jeg ikke så noen mening i å fortsette livet.

Den viktige støtten

Ungdomsskolen varer heldigvis ikke for evig. Tre år gikk. Jeg begynte på videregående og kunne endelig puste. Jeg klarte å se fremover. Men jeg hadde aldri klart det uten mine nærmeste. Mamma, pappa og lillesøster.

Disse menneskene jeg her har fortalt om har i mine øyne ingenting i en institusjon hvis formål er å forberede barn på veien fram mot voksenlivet. Ingenting.

Les også

Jeg heter Nadia (15), jeg er ikke farlig bare diagnostisert

Hvorfor grep ikke rådgiveren inn allerede ved den første hendelsen? Hvorfor ville ikke rektor høre på hva jeg hadde å fortelle?

Den aktuelle kommunen bør på vegne av ledelsen ved ungdomsskolen på dette tidspunktet skamme seg.

Jeg klarte meg, men hva med de andre?

Jeg har klart meg. Jeg hadde et fantastisk støtteapparat i form av fantastiske venner og familie rundt meg. Livet mitt endte ikke da jeg var 14 år gammel. Heldigvis. Jeg har likevel vært vitne til en ledelse på en skole som ikke ville høre på og lot være å gripe inn i en prekær situasjon som kunne endt så mye verre. Men hva med dem som ikke klarer å stable seg på beina igjen? Hva med dem som ikke har mennesker rundt seg til å dra dem opp av mørket? Hva skal vi gjøre når lærere mobber og apparatet rundt nekter å gjøre noe med det?

Jeg forteller dette for å tale deres sak. Vi vet at barn og ungdom per i dag mobbes i skolen. Ikke bare av sine medelever, men enda verre – av sine lærere – de menneskene hvis oppgave er det helt motsatte. Det er dessverre (men også heldigvis) mye lettere å bli trodd når man forteller at man blir mobbet av en medelev.

Det er nå over ti år siden jeg var fjorten. Jeg er nå 25 år gammel. Jeg har fire års høyere utdanning og bor i Oslo. Jeg jobber som informasjonsrådgiver i et anerkjent konsulentselskap, og har en fantastisk samboer. Jeg har dessuten flere venner enn jeg noen gang kunne drømt om. Nå som jeg for første gang har klart å sette ord på det som skjedde den gangen priser jeg meg om mulig enda mer lykkelig for at jeg valgte og klarte å leve videre.

8c startet med 30 elever i 2002. Det var ikke langt fra at klassen endte som 10c i 2005 med bare 29.


Kommunen beklager

UREDigert har bedt om tilsvar fra den aktuelle skolen og kommunen. Kommunens kommunaldirektør svarer følgende etter å ha lest leserbrevet:

– Først av alt vil jeg selvsagt beklage at den som har skrevet brevet har hatt en vond ungdomsskoletid på [den aktuelle skolen].  Selv om dette ligger flere år tilbake i tid, er det ut fra beskrivelsene ikke vanskelig å forestille seg at skolehverdagen og livet for øvrig har vært vanskelig.

– I dag er det både ny ledelse ved [ungdomsskolen] og i ledelsen av skolesektoren i kommunen, og ingen av oss kjenner til saken. Det finnes noe arkivert materiale, men det er jeg ut fra lovverket forhindret fra å kommentere. Jeg har derfor ikke anledning til eller nok kunnskap om denne konkrete saken til å kunne si noe mer enn dette.

– På et generelt grunnlag vil jeg si at kommunen tilstreber å gi gode tjenester hver dag. Det betyr at vi så godt som mulig prøver å tilrettelegge for hver enkelt bruker, enten det er et barn i barnehage en skoleelev eller andre. At vi noen ganger ikke helt klarer å svare opp til forventningene eller på annen måte ikke leverer god nok kvalitet, er viktige tilbakemeldinger til oss. Det gjør oss i stand til å stadig bli bedre, slik at vi når vår målsetting om gode tjenester til alle innbyggerne. Derfor er også en tilbakemelding i form av et leserbrev viktig for oss, til tross for at opplevelsen og hendelsene ligger flere år tilbake i tid.

Deler av innlegget og kommunens tilsvar er anonymisert av UREDigert.


Følg UREDigert på Facebook - klikk her

Har du noe på hjertet, og vil dele det med UREDigert? Send inn din tekst her

Finn flere tekster her: UREDigert