Jeg er en 21 år gammel student, og det er enda lenge igjen til jeg kan tenke på å stifte familie. Men jeg gjør det nå.

Det jeg ser for meg er hverken rosenrødt eller idyllisk. Jeg har ikke lyst til å sette små, uskyldige barn til i en verden der det eksisterer så mye ondt, mørkt og forferdelig.

Verre skal det bli

Som mor en gang i fremtiden er det min oppgave å elske, oppdra og ikke minst beskytte mine barn.

Jeg tror ikke jeg klarer å beskytte noen dersom realiteten om noen år i det hele tatt ligner på det som har skjedd i Paris og Beirut.

Jeg føler jeg ikke kan tillate meg selv å elske, fordi det en gang kan bli fratatt meg på en eller annen utenkelig måte.

Thea Kristin Halsnes Johannessen (21)

Vi må heller ikke glemme skolemassakre i for eksempel Sverige og USA, et av Norges vondeste og såreste minner den 22. juli, og ikke minst flyktningene. De som i tusentall rømmer fra krig og elendighet – hvert eneste minutt.

De siste ti årene har vært helt forferdelige, og jeg føler det vil bli verre.

Brått og brutalt

Dette var ikke den verdenen jeg så for meg jeg skulle vokse opp i. Enda mindre ser jeg for meg mine egne barn vokse opp i den.

Det skremmer meg, for på den måten føler jeg at jeg lar terroristene og ekstremistene vinne.

Fremmedfrykten, skepsisen og redselen griper meg. Det er ikke slik jeg ønsker at det skal være.

Takket være globaliseringen vi har i dag, og at sosiale medier og aviser kan eksponere oss for slike hendelser på sekundet det skjer, får man det så brått og brutalt rett opp i fjeset. Det føles så fryktelig nært og forferdelig vondt.

Barnslig, men vakkert

Jeg føler jeg ikke kan tillate meg selv å elske, fordi det en gang kan bli fratatt meg på en eller annen utenkelig måte. Jeg føler ikke jeg kan satse på noen karriere innen journalistikk, fordi jeg kan bli drept for å skrive om noe en gruppe finner provoserende.

Jeg føler meg ikke trygg når jeg skal fly eller ta tog, fordi jeg er redd for å bli skutt ned eller at toget skal sprenges. Jeg føler meg heller ikke trygg på ferie, fordi jeg kan risikere å bli skutt i solsengen.

Les også

Kjære Overgriper

Ja - Jeg kan bli drept bare jeg går uoppmerksom rett ut i overgangsfeltet. Men frykten bak den tanken kommer ikke i nærheten av den verdensfrykten jeg sitter med.

Alt jeg ønsker er å kunne føle meg 100 prosent trygg, og å kunne stole på alle verdens mennesker. Det er en barnslig, men vakker tanke.

Når alt dette er sagt – en venninne av meg publiserte en fantastisk tekst på sin Facebook-vegg dagen etter terroren rammet den vakre kjærlighetsbyen Paris. Jeg synes alle burde lese denne:

«Størst av alt er kjærligheten»

Det er utrolig vakkert å se hvor mye solidaritet og støtte vi mennesker gir i slike vonde situasjoner.

Likevel er det mange som bruker denne grusomme terroraksjonen som et argument mot å hjelpe flyktninger. Hva tror dere disse menneskene flykter fra? Nettopp liknende tilstander som vi nå har bevitnet i Paris.

Hvis vi møter mennesker på flukt med fordommer, fremmedfrykt, uvitenhet og hat, hjelper vi ingen andre enn terroristene, og ikke minst: deres formål. Vil du ikke si at det er lettere å rekruttere og overbevise et menneske som blir utestengt og forhatt?

Det er trist at så mange mener at dette er handlinger gjort av muslimer. Terroristene startet kanskje sine liv som muslimer, men de har krysset en grense. De er blitt terrorister og islamister. Islamisme er en religiøs og politisk ideologi, som på ingen måte må bli likestilt med islam.

Vi må stå sammen mot terror, kristen som muslim, ateist som buddhist. Vi må inkludere og vise omsorg, velge kjærlighet fremfor hat.

Størst av alt er: nettopp kjærligheten. #‎Paris ‪#‎Bagdad ‪#‎Beirut


Følg UREDigert på Facebook - klikk her

Har du noe på hjertet, og vil dele det med UREDigert? Send inn din tekst her

Finn flere tekster her: UREDigert