De som kjenner meg fra barneskolen vet hva jeg snakker om når jeg sier at jeg aldri trodde at det var jeg som skulle sitte igjen med en haug av lidelser.

De vet hva jeg snakker om når jeg forteller om tiden før jeg ble syk. Jeg var glad i mat, glad i mennesker og glad i meg selv. Livet mitt var nærmest en dans på roser.

Men når jeg gikk over til 8. klasse fikk jeg meg nye venner og mistet mine gamle, gode venner. Jeg hater meg selv for at jeg kuttet kontakt.

De menneskene var de eneste som noen gang brydde seg om meg.

De menneskene som er rundt meg i dag kjenner meg ikke. Hvis de ikke kjenner den friske meg, så kjenner de meg ikke. Dette er ikke meg. Jeg er ikke en spiseforstyrrelse eller depresjon.

Jeg har drevet en blogg som er lest av flere tusen mennesker. Jeg la ut et innlegg om hva som har skjedd med meg og hvem jeg er nå.

Det er det beste og jævligste jeg noen gang har gjort.

Der brettet jeg en stor del av livet mitt ut for alle, og det kom nok som et sjokk for mange. Det er jo det jeg sier – ingen skulle trodd at jeg var den som skulle bli syk.

Men det ble jeg, og nok en gang tyr jeg til internett fordi jeg har så mye på hjertet å si. Men jeg har alltid vært glad i å skrive. Jeg elsker det! Blogg og YouTube har vært terapi for meg, og ikke minst alle som har fulgt med meg.

Når det skal sies, så har alle som har fulgt meg vært mine beste støttespillere. De har stått på sidelinjen og heiet meg fram, og jeg er så uendelig takknemlig.

Det å dytte alle mine følelser og tanker inn i et debattinnlegg er vanskelig, for jeg har så mye jeg vil dele med dere alle. Jeg vil bare fortelle hele verden hvor liten og umenneskelig jeg har følt meg. Det å se alle vennene mine ute og vite selv at man ikke orker, det er en så vond følelse fordi jeg VET at jeg prøver hver eneste dag. Jeg VET at jeg er like mye verdt og at jeg kan få til ting selv om jeg er syk. Jeg skal klare ting og vise alle sammen at man kan bli frisk.

Les også

Kjære Overgriper

Selvfølgelig er det vanskelig, spesielt når du har venner som driter i både deg og hva som skjer. Men jeg har en familie og kjæreste, og det føler jeg egentlig er alt jeg trenger. Jeg trenger ikke mange venner, bra fester og ligge rundt med alle.

Jeg trenger familie, kjærlighet og omsorg. Spesielt nå som jeg ikke er frisk.

Likevel har jeg store drømmer og fine tanker om livet, selv om jeg er deprimert.

Jeg klarer å skjønne at andre elsker burgere og kaker, selv om jeg er spiseforstyrret.

Jeg klarer å pushe meg selv i det jeg frykter mest, selv om jeg har angst.

Jeg klarer å oppføre meg til tider når jeg er i en vanskelig situasjon, selv om jeg har en personlighetsforstyrrelse.

Jeg lever fortsatt, selv om jeg har prøvd å avslutte alt. Jeg vil leve, jeg vil bli frisk og jeg vil være et forbilde for alle. Jeg vil lære å takle livets nedturer uten å klandre meg selv og skade meg for det.

Jeg vil lære hvordan det er å nyte det som alle andre gjør.


Følg UREDigert på Facebook – klikk her

Har du noe på hjertet, og vil dele det med UREDigert? Send inn din tekst