Navn: Sjur Askjer, sogneprest, Søndre Slagen sokn
Alder: 49
Bosted: Tønsberg

I 2015 mistet jeg broren min. Han led av en medfødt hjertefeil. Jeg har den samme genfeilen, men ikke de samme symptomene. Likevel ble det en veldig vekker for meg. Livet er sårbart. Man må være modig på det å leve, ikke utsette den gode praten eller å gjøre den hyggelige tingen. Og huske på at det ikke er sikkert vi får retta opp i den dritten vi slenger.

Jeg kommer fra Lunde, en liten bygd i Telemark og reiste ut av bygda for å gå på en kristen privatskole. Det definerte meg litt. Det var vært en lang vandring for meg fra DELK-oppveksten til å bli prest i Den norske kirke. For meg er troen et rom som er stort nok til å puste i og til å stille alle mulige spørsmål i, men med et gulv – et fjell å stå på – som er sterkt nok til å tåle vekta av det livet vi lever. Jeg ville bli prest for å hjelpe andre å finne et sånt rom. Jeg har vært sogneprest i tre måneder nå. Noen dager er det litt vanskelig å være den som burde ha best oversikt, men faktisk være den som har minst, hehe. Glad jeg har rause kollegaer.

Jeg var ikke så glad i skolen da jeg vokste opp. Jeg var en leken og sosial gutt, og siden jeg ikke gikk på skole der jeg bodde, pratet jeg sikkert mye fordi jeg syns det var stas å treffe andre. Lærerne hadde vel ikke tenkt at det var jeg som skulle prate hele tiden. Men jeg fikk en fin opplevelse da jeg gikk på folkehøgskole. Det ble en ny start. Jeg hadde en eldre sløydlærer der som sa: «Jobb mer selvstendig, du kan dette her». Sikkert etter at jeg hadde spurt om hjelp hele tiden. I den setningen var det mye respekt, og det betød mye for meg. Jeg fikk mer selvtillit etter det året, og det ble begynnelsen på en reise for å finne et godt rom å leve i.