Navn: Stine-Marie Schmedling, samfunnsviter
Alder: 36
Bor: Nøtterøy

Jeg har arrangert folkemøter for flyktninger og fakkeltog mot rasisme, og etter fakkeltoget ble folk i grumsete miljøer sinte. Arrangementet hadde støtte av alle de politiske partiene og organisasjonslivet, og var langt innafor de etablerte meningene, likevel oppfattet noe det så ekstremt at de brukte bilde av ansiktet mitt på en plakat og advarte om at jeg var en landsforræder. Da lurte jeg på om vi kunne leve på den måten med tanke på hensynet til barna våre. Så jeg visste hva jeg gjorde da jeg sto fram i avisen om at vi ikke hadde bil i familien vår. Av alle temaer, som feminisme, antirasisme og miljø, er det ingenting som gir så sterke reaksjoner som setningen: «jeg kjører ikke bil».

Mannen min og jeg har kjent hverandre fra vi var små. Jeg er fra Oslo, og ferierte på Veierland der han vokste opp, og jeg har alltid elska å feriere her. Da vi ble kjærester som voksne og jeg bodde i Oslo, sa jeg klart ifra at helvete kommer til å fryse til is før jeg flytter til det lille drittstedet. Etter noen måneder, og mange besøk i Tønsberg, sa jeg en dag – i samme toneleie som når man har tapt i Monopol – «okei, jeg kan bo her» . «Kult», sa mannen min. Dette er mer enn 10 år siden, og nå kan jeg ikke tenke meg å bo noe annet sted. Jeg elsker nærmiljøet, kulturtilbudet og kombinasjonen av byliv og øyliv.

En dag jeg var hjemme med sønnen min da han var syk, begynte jeg å rable ned diagrammer om hvordan man skal oppføre seg som politiker, for eksempel når man skal skrive reiseregning og når man ikke skal. Jeg la dem ut på Facebook, og det tok helt av. En uke etter ringte Spartacus forlag, så nå skal jeg gi ut en politisk satirebok førstkommende mandag som heter «Anstendighet. En slags håndbok». Det har vist seg at det er et stort behov for en veileder for maktpersoner for å unngå skandaler som kretser rundt penger, makt, sex, ljuging, stjeling og trakassering.