Det er en opplevelse å vandre i det golde «månelandskapet» til kanonanlegget som ligger ytterst på halvøya. Kanonene er plassert i en halvsirkel og rettet strategisk mot den skipsleden som skutene måtte seile i. Her var det store sjanser for å få en kanonkule i «fanget» om man ikke kom i vennlig ærend.

Øya har skrinn jord – og den har nok derfor opprinnelig vært bebodd av folk som livnærte seg av fiskeforekomstene som lå rett nedenfor stuedøra. Det ble på 1700-tallet anlagt et stort saltverk her. Saltet var en gang ekstremt viktig for å overleve, fordi det ble brukt til å preservere mat.

Sjøvann var den viktigste kilden til å utvinne saltet, og strandbeltet var derfor av stor økonomisk verdi. Jeg har blitt fortalt at folk i Frankrike for endel år tilbake kunne bli dømt til døden for å «stjele» saltvann. Man skulle vel tenke at både vann og luft var for alle å benytte.

Det ganske enorme saltverket på Vallø var trolig årsaken til at det også ble etablert annen industri på halvøya, som senere ledet til en dramatisk historie. Dessverre – kan man vel si i dag, ble det anlagt et raffineri for petroleum og maskinolje der tidlig på 1900-tallet. Raffineriet – som var et strategisk viktig mål under den annen verdenskrig, ble tragisk nok bombet like før krigen var over. Det må ha vært en ganske kynisk beslutning å bombe hele anlegget i grus uten varsel. Bombingen medførte at mer enn 50 sivile ble drept – og 30 bolighus utradert.

Jeg har valgt å illustrere den karakterfaste kirken – som overlevde bombingen – med en litt dyster og mørk nattehimmel.

God vandring i Tønsbergs heftige nærområder.