Gå til sidens hovedinnhold

Vannkraften er vår tapte rikdom

Den som vokste opp etter krigen lærte raskt at energi var en mangelvare.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Vippa» slo ut dersom du brukte mer enn avtalt med E-verket, og leiligheten ble mørklagt. Så var det å finne strømbrytere ved hjelp av stearinlys og slå inn hovedbryteren etter at effektslukene varmeovner var slått av. På den tiden fikk vi høre at dette var en del av normale husholdet for ikke å tappe vannmagasinene til et minimum mens vi ventet på bygging av flere kraftstasjoner gjennom 1950-tallet.

Da jeg ble styreformann i Våle E-verk på 1970-tallet begynte verket å vise muskler. Nettkostnaden ble skilt fra leveransekostnaden, og nåde den som ville det annerledes. Som medlem i Formannskapet og ble jeg så invitert til et møte med en dagligvarehandel og en større oppdretter av svin på Revetal for å bli forklart situasjonen. E-verkssjefen ville kutte strømforsyningen til begge om de ikke godtok oppdelingen. Etter en innkalling til Formannskap, måtte E-verkssjefen krype til korset. Han manglet myndighet til å kreve dette uten at formannskapet hadde et ord med i laget. Tidligere hadde det samme formannskapet sørget for at E-verket ble økonomisk frikoblet fra kommunen ved at reparasjoner og utvidelser av det elektriske nettet skjedde gjennom låneopptak, uten at kommunen trengte å ta hensyn til dette i de årlige budsjettene.

På denne tiden var det også verkets oppgave å lese av strømmåleren en gang i året, med påfølgende fakturaer. Kampen om kraften som fulgte i de nærmeste årene skjedde ved at kommunene solgte sine E-verk til regionale kraftverk som også eide kraftverk. I kjølvannet av dette ble det slutt på manuell avlesing av strømmålere og introduksjon av fjernavlesing isteden, og med månedlige istedenfor årlig fakturering.

År om annet er det varslet om lave vannstander i magasinene, og et behov for å koble strømnettet til utlandet både for sikring mot lav vannstand og kunne selge når overskuddet plaget oss. Resultatet ble en sammenslåing av kraftprodusenter. Det var den varierende produksjon i ulike deler av landet som ga støtet til dette, og i 1971 opprettet Norges kraftprodusenter en kraftbørs for omsetning av tilfeldig kraft, kalt «Samkjøringen».

Stortingets ansvar for deregulering, – uten betingelser
Det var så Stortinget som i 1991 ønsket å deregulere markedet for innenlandsk handel med elektrisk energi. Konsentrasjonen på eiersiden hadde da økt, med strukturendring og konkurransevridning som resultat. Dette svekket konkurransen samtidig som flaskehalser i overføringsnettet splittet de mindre markedene, noe som ga økte kraftpriser.

Dette startet så smått allerede i 1993 med oppstart av det norske selskapet Statnett Marked AS som deretter fikk utskilt Nord Pool ASA. På tross av behovet for en harmonisering av kraftprisene i Norge, delte Nord Pool landet inn i følgende geografiske om råder: Øst (#1), Sørvest (#2), Midt (#3), Nord (#4) og Vest (#5).

I disse dager får vi høre at det er en Europeisk målsetting å «harmonisere» de europeiske kraftbørsene med sikte på å skape et Europeisk marked med tettere kobling av kraftmarkedene for effektiv bruk av energi over landegrensene.

Først i 2016 skiftet dette selskapet navn til Nord Pool AS. Selskapet er i øyeblikket Europas ledende kraftbørs med forretningsvirksomhet i følgende 9 land:

Norge, Sverige, Finland, Estland, Litauen, Latvia, Tyskland og Storbritannia.

Selskapet er nå utenlandsk eid med 81 %, og med følgende fordeling: Affärsverket Svenska Kraftnät (28,2 %), Statnett SF (28,2 %), Litgrid (18,8 %), Erling (2 %) og Augustspieguma tikls AS (2 %). Denne strømbørsen omsetter i dag 85 % av Europas forbruk av strøm.

Stortingets strategi for deregulering feiler

Siden 1991 har en «Grønn bølge» skyllet over land og strand. Dette har som konsekvens at stabile tilskudd av gass, olje og kull skal fjernes som næring til kraftproduksjonen. Som erstatning pekes det på vind og sol med lavt kraftpotensial og begge ustabile av natur. Flaskehalser i fremtiden vil bli av en helt annen dimensjon enn da Stortinget brukte begrepet flaskehals som årsak til deregulering i 1991.

Uten slik regulering, vil nå politisk styrt knapphet på kraft i det internasjonale markedet gi en mangedobling av kraftprisen i Norge, i strid med målsettingen da Norge satset på selvforsyning med vannkraft i etterkrigstiden.

Norske politikere har styrt denne utviklingen, men med betydelige endringer i de forutsetninger som eksisterte i 1991. Norske politikere må nå ta tilbake styringen av Norges rikdom, – vannkraften, til best for det norske folk som ellers vil betale prisen for å la statlige styring seile sin egen sjø. Nå er styringen overlatt til utenlandske selskaper som besitter over 80 % av styringsmakten.

.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.