Gå til sidens hovedinnhold

Vanskelig å huske, umulig å glemme

Vi så røyken stige over Oslo akkurat i det begges telefoner begynner å ringe. Bekymrede familiemedlemmer og venner ringte igjen og igjen.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I juli 2010 Satt jeg på en stein på Utøya og så vennene mine bade. Jeg var på sommerleir med ungdomspartiet mitt for andre gang. Jeg smugrøykte bak kafébygget og dumpa en av de første kjærestene mine på fotballbanen. Jeg kjøpte sjokolade i kafébygget og så på Stoltenberg holde tale på den lille scena. Jeg bada utenfor pumpehuset og forelska meg langs kjærlighetsstien.

En av nettene sov jeg under pianoet i Lillesalen.

Jeg tenkte ikke så mye på noe av dette da. Men det har jeg gjort hver dag etter 22. juli 2011.
22. juli 2011 satte jeg meg på toget mot Oslo, med kofferten pakket for å dra på sommerleir igjen noen dager senere. Jeg var ikke i AUF, men i et annet ungdomsparti som skulle ha sommerleir på Utøya uken etter. Jeg møtte en venn da jeg gikk av toget i utkanten av Oslo og vi begynte å gå mot hans leilighet.
Vi så røyken stige over Oslo akkurat i det begges telefoner begynner å ringe. Bekymrede familiemedlemmer og venner ringte igjen og igjen.

Vi var en gjeng politisk engasjerte ungdommer som så på TV i sjokk og forvirring i tiden etter. Vi var mest bekymret for rasismen i gatene utenfor, før SMS-ene begynte å tikke inn på alles telefoner.

De var fra vennene våre på Utøya.
«De skyter på oss, ring politiet» «RING POLITIET!» «HVORFOR ER DE IKKE HER?»
Jeg ringte politiet, en samtale jeg aldri glemmer. «Vi vet, vi er på vei dit».

Det var over en time før politiet ankom øya. Det var en ufattelig lang time.
I mellomtiden begynte rapportene å tikke inn på TV-en foran oss.
Jeg glemmer aldri tallet for de da antatt drepte som økte, og økte, og økte igjen. Det var ikke et spørsmål om vi hadde mistet noen, men hvor mange. Alle i rommet visste at vi hadde mistet noe umistelig.

Jeg husker de første blomstene som skulle bli rosehavet utenfor domkirka. Den tomme T-banen. Stillheten i gatene. En stillhet som ikke kan beskrives med ord.

Men best av alt husker jeg bildene. Bildene av skudd i veggene der jeg sov, bildene av døde venner på den samme stenen jeg satt på året før. Av MS Thorbjørn, av Monica, av kafébygget, av skolestua, av Utvika, av pumpehuset. Et kaos av bilder som blandet seg med mine egne minner til jeg ikke orket å tenke.
Det suser fremdeles i hodet, ti år senere.
Jeg har fremdeles ikke klart å dra tilbake til øya.

Jeg kjente mange som var der. Jeg kjente øya. Jeg kjente mange som aldri kom hjem. Men det var ikke mitt parti, det var ikke mine familiemedlemmer, og det var ikke min sorg.
Sjokket, traumene, marerittene, og bildene er like ekte likevel.
Vi er mange som sitter med min opplevelse. Mange som har SMS-ene fastbrent på netthinnen. Mange som har PTSD etter det som skjedde. Det er ingenting spesielt med meg.
Jeg var bare enda en 16 åring som kom for nære terroren 22. juli 2011.

Vi har ikke plass til alles sorg, den er bare for stor.
Men vi glemmer aldri.

«For våre døde kamerater, ikke ett minutts stillhet, men et liv i kamp.»

Redaksjonen i Tønsbergs Blad kjenner identiteten til forfatteren av dette innlegget, og har godkjent anonym publisering.

Kommentarer til denne saken