Likevel husker jeg ham godt, fordi han fylte meg med naken skrekk, og fordi han selv var like skrekkslagen i all sin ferd på denne jord.

Tre møter har festet seg i erindringen. Det første må ha vært på slutten av syttitallet, da jeg som nyoperert lå på Tønsberg sykehus og hadde vondt. Jeg hadde fått noe smertestillende piller, Aporex eller noe sånt. De forlangte han å få, mot betaling, så klart, han var ikke helt urimelig heller.

Jeg ga ham to tabletter gratis. Mot forsikring om å slippe rundjuling seinere.

Den andre gangen traff jeg ham i sentrum. Han hadde fått tak i en leppestift og klint den ut over hele fjeset, han så helt sinnssyk ut, hvilket han antagelig også var. Han snakket til meg slik en indremisjonær snakker til en gjeng drukkenbolter, og lurte på om ikke jeg også ville bli indianer.

Det var ikke noe problem. Jeg kunne godt bli indianer, jeg, hvis det var det som måtte til for å unngå trøbbel.

Det tredje møtet var en romjulsdag det året han døde, en av disse iskalde vinternettene vi har nå, med en himmel så klar og full av stjerner at du føler det som du sitter i en boble. Gradestokken viste minus 20, og han hadde ingen steder å bo. Han hadde spurt politiet om en celle, men arresten var forbeholdt kriminelle og overstadig berusede, ikke latsabber som hadde seg selv å skylde for at de var Uten Fast Bopel.

Så han trev den første mursteinen han fant, gikk ned til kredittkassen, og smadret inngangspartiet med et velrettet kast. Deretter la han seg på en benk, og ventet til politiet kom...

For å gi ham den cellen han hadde bedt om en time tidligere.

Men det ble med én natt på skaimadrassen på betonggulvet. For noen dager seinere ble han funnet i skogen bakenfor et grendehus, der det ble arrangert romjulsfest for bygdas skikkelige...

Ikke for de uskikkelige. For festlokalet var like stengt som arresten hadde vært, og nå var det intet banklokale å bryte seg inn i. Nødløsningen ble å dytte i seg nok dop til å døyve frostens pine, og slik hendte det at han nettopp den natten entret det hinsidige som istapp.

Jaja, Ronny eller Johnny. Din ferd var ikke pikens med svovelstikkene; hun trykker vi til brystet fordi hun var en uskyldig som frøs ihjel. Men akkurat som henne var også du i behov av varme.

Og skyldig eller uskyldig; det er ingen som bør få som fortjent her i verden.

Regnet faller på både gode og onde, og solen skinner på rettferdige og urettferdige.

Slik har Vårherre laget det til.

Og da kan heller ikke vi, hvis vi ikke har hjerter av is, være dårligere enn at vi deler den varmen vi har.

Med alle, uansett hvem eller hva de er.