Det lyder kanskje merkelig i en tid da vi er bekymret for global oppvarming, men verden har sjelden vært så kald som nå, og en ny istid kan stå for døren.

De siste to millioner årene har istidene kommet og gått. Halvparten av Europa har vært begravd under kilometertykk is, resten har vært tundra og dårlig badevann. Og mammuter.

Men isen tar en pause sånn cirka hvert hundre tusende år, vi havner i en 10.000 år lang mellomistid. Vi er nå på overtid. Det er 12.000 år siden isen sist trakk seg tilbake. Derav mitt snev av bekymring.

---

Den kommende istiden var lenge forskernes store skrekk. Før de for noen tiår siden begynte å se det hele veldig annerledes. Det er derfor alle vi andre nå er mer bekymret for varme enn kulde.

Istidene skyldes uheldige sammenfall. Solen har sine varme og kalde perioder. Jordklodens bane og rotasjon er heller ikke konstant, og små variasjoner fører til at vi mottar mer eller mindre varme. Det er også gigantiske krefter i spill når kontinentene langsomt siger over kloden. Nå for tiden ligger de fleste samlet i nord, og dette gjør verden kjølig. Samtidig regulerer de havstrømmer, vinder og nedbør – som også påvirker klimaet.

Og så har vi drivhuseffekten, som varierer med atmosfærens innhold av klimagasser, blant annet CO₂. Mens de første faktorene gjør verden kaldere, gjør den siste den varmere. Hvor fører dette oss?

Vanskelig å si sikkert. Selv om temaet ifølge enkelte skal være «ferdigsnakka», er klima like fullt et kaotisk fenomen som knapt kan forklares i ettertid, og som er enda vanskeligere å spå for fremtiden. Likevel mener flertallet av dagens forskere at klimagassene trumfer sola og kontinentaldriften. Så neste istid kan være utsatt inntil videre. Men blir erstattet med ustabilt klima.

Det er lett å tenke at dette er like greit. Ustabilt klima høres tross alt mindre kjipt ut enn å få huset bulldoset på sjøen, og deretter bli begravet under 4.000 meter is.

---

Men skal vi tro forskerne, er altså akkurat det scenariet utsatt i enda et år – og jeg burde heller bekymre meg for varmegradene. Så sist uke våget jeg meg opp fra ullteppene, gløttet ut gjennom blendingsgardinene, og ganske riktig; Snøen var borte, det var krokus, og til og med solskinn der ute!

Det var faktisk såpass mye av sistnevnte at jeg dristet meg ut i solkroken på verandaen, hvor jeg holdt ut i flere sekunder. Godt innpakket, riktignok.

Men kan jeg være sikker?

Klima er kaos, og det virker litt merkelig at noe så banalt som CO₂ skal kunne overprøve gigantiske krefter som sola, kontinentenes drift og jordas bane. Men datamodellene sier altså at det kan CO₂-gassen klare – fordi den er en ny spiller på banen.

Verden har hatt mye mer CO₂ i atmosfæren i tidligere, og mye varmere, tider. Men nå, de siste noen millioner årene, har konsentrasjonen vært mye lavere – på grunn av nettopp de gigantiske kreftene, kontinentaldrift og så videre. Det istidsregimet vi og våre forfedre har levd med i millioner av år er etablert i en verden med lite CO₂, og dermed vil en økning kunne forstyrre den skjøre balansen som vipper oss fra ishelvete til ishelvete.

Hvis du leser TB på nettet, og skulle være interessert i å vite litt mer om hvordan fortidens klima, kan du komme på Tønsberg bibliotek onsdag kveld. Der skal jeg snakke med geologen og forfatteren Reidar Müller, som nettopp utga boka «Is og ild – En kort innføring i klimaets historie».

Selv utga jeg for noen år siden boka «Neandertal», der Vibeke Riiser-Larsen og jeg forteller om hvordan dette folket ble drept av nettopp isen – for 30.000 år siden.

Ellers finner jeg trøst der trøst kan finnes. Våren kommer i år også. Og jeg mener fremdeles at ustadig klima tross alt høres bedre ut enn å få 4.000 meter is i hodet.