På 1800-tallet, og i et økende tempo utover i århundret og inn på 1900-tallet, ble produksjonslivet mer og mer forskningsbasert og teknologistyrt. Det opprinnelige grønne og nærmest utslippsfrie produksjonsregimet med bruk av muskelkraft som hovedenergikilde, tre til fyring og bygging og naturgjødsel i matproduksjonen, ble gradvis erstattet av mer industrialiserte produksjonsformer. Først og fremst skjedde denne endringen gjennom det svarte skiftet til bruk av fossil energi, kull og olje, og etter hvert gass.

Menneskets unike skaperevne og evne til å utforske og utnytte nye muligheter ga rom for en befolkningsøkning fra noe over 1 milliard rundt 1850 til 8 milliarder i dag, og det samtidig som gjennomsnittlig levestandard i verden økte mens befolkningen vokste!

LES OGSÅ: Hva vil vi med Tjøme?

Så lærte vi at det alltid vil være mer, og mer for alle, og at mer alltid betyr bedre. Markedsøkonomien/kapitalismen hadde fått sin gloriøse suksessfortelling. Regimet forutsetter imidlertid evig økonomisk vekst og profitt for ikke å tape momentum, og avsløre illusjonen om at markedet alltid er en del av løsningen. Og politikerne elsker eventyret om vekst og velstand.

Dette umettelige vekstdrivet svarer imidlertid ikke på to viktige spørsmål: Hvordan identifisere grensen for vekst, og hvordan skal vi stoppe når denne grensen er nådd?

«Grønn vekst» er et prosjekt for å komme rundt vekstgrenseproblematikken og sikre fortsatt økt forbruk og business as usual for næringslivet. Men ingen former for vekst løser miljøproblemet da ALL produksjon innebærer naturslitasje og bruk av energi. Og vi snakker ikke lenger om en «krise», men om en kronisk nødssituasjon.

Skal vi ta problemet ved roten, må vi rett og slett redusere forbruket og dermed etterspørselen etter energi – fremfor alt i vår del av verden. Forskere sier at grønn vekst egentlig ikke er mulig.

I stedet for «vekst, vekst, vekst» må vi snakke om de tre N-er: «Nøkternhet. Nødvendighet. Nedvekst» – hvis vi vil redde kloden og skape levelige samfunn for alle våre artsfrender.

LES OGSÅ: Tønsberg ligger helt i ytterkanten av hva folk orker: – Har klart å stikke seg ekstra ut

Nøkternhet – ditt ansvar

Et enklere liv med mindre shopping og redusert forbruk. (Avtaler mellom voksne om gavenøkternhet ved årets julehandel? Kan det jeg har brukes lenger, evt. repareres? Må jeg reise så mye, så langt (spesielt med fly)? Kan jeg gå, sykle, ta kollektiv? Osv.)

LES OGSÅ: Tønsberg-bedriftene tror minst på fremtiden

Nødvendighet – vårt ansvar

– Nødvendighet. Vårt/familiens/lokalsamfunnets ansvar. Hvilke private investeringer er strengt tatt nødvendig? (Ny/større bil/bil og TV nr. 2/3; ny/større fritidsbåt; stor bolig /utvidelser på hus; nytt kjøkken, bad og stue; sekundærbolig/hytte her og/eller i utlandet osv.)

Bygging er en miljøversting. Det er derfor vanskelig å ta en kommunes miljøengasjement og -ansvar på alvor hvis den tillater noe annet enn høyst nødvendig bygging i kommunen. En ny rapport viser for øvrig at renovering av bygg kan halvere utslipp.

LES OGSÅ: Store tanker i mellomstor by

I den dramatiske miljøsituasjonen vi nå står overfor, bør dette markedet derfor strengt reguleres av samfunnet, og ikke styres av kommersielle interesser.

Viktig er å unngå ytterligere produksjon av «tomme» leiligheter som fungerer som fritidsboliger og spekulasjonsobjekter. Og, trenger vi faktisk flere «pensjonistboliger» langs Kanalen? Kommunen, Tønsberglivet og næringsforeningen bør også gi kvalitativt gode svar på hvorfor det er så nødvendig for Tønsbergsamfunnet at byen vokser så raskt som mulig.

LES OGSÅ: Nå er det flere av oss – både Tønsberg og Færder fikk flere innbyggere i fjor

Nedvekst – et bredt samfunnsansvar

Både privat og offentlig sektor må skjerpe seg, ikke bare for å finne mer miljøvennlige løsninger, men løsninger som også innebærer å klare seg med mindre. (MÅ det rådhuset være så stort og flott med så store kontorer og fellesområder?)

Nedvekst-samfunnet innebærer at folk vil produsere mindre, arbeide mindre, forbruke mindre – og samtidig kanskje leve rikere liv som er forenlig med andre livsformer og økologiske systemer, et liv basert på verdier som måtehold, samarbeid, deling, gjensidighet og omtanke. Vi bør fokusere mer på å skaffe oss opplevelser i nærmiljøet, enn ting.

LES OGSÅ: Det tar av i Tønsberg

Denne snuoperasjonen tilbake til fremtiden skal ikke bli lett for meg, deg eller for samfunnet. Vil fantomsmertene etter tapet av den gode, gamle tiden bli til å leve med? Spesielt vil nok de rike, som setter de aller største fotavtrykkene, slite med å delta i dugnaden med en proporsjonal innsats.

Med vår ødslende forvaltning av jordens ressurser akkumuleres hver dag en stadig større gjeld til fremtiden, en gjeld våre etterkommere og verdens fattige vil måtte være med å betale. Det synes som om mange ikke ser seg som skyldnere i dette regnskapet. Dem om det.

Stiller vi oss nå slik at vår ultrakorte fossile periode, vår svarte tid, blir en kulminasjon og begynnelsen på slutten? Skal vår arts tid på jorden bare bli et kort mellomspill i klodens uendelig lange historie?