Gå til sidens hovedinnhold

Varaordfører Fossums påstand er overraskende og helt uakseptabel. Loven gjelder også i Færder.

Selv det minste lille tiltak i strandsonen er forbudt. Det kan en lokalpolitiker selvsagt mislike. Likevel gjelder plan- og bygningsloven også i Færder.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når lokalpolitikere opererer i strid med Stortingets vilje, har mine saksbehandlere plikt til å gripe inn.

Stortinget har vedtatt et byggeforbud i 100-metersbeltet Det legger begrensninger på det lokale selvstyret. Kommunen kan ikke gjennom lokalpolitisk skjønn sette Stortingets vedtatte forbud til side.

Regjeringen har, senest i år, understreket at byggeforbudet skal håndheves strengt i Oslofjorden. Det er Statsforvalterens plikt å gripe inn hvis lokalpolitikere ikke følger loven eller Stortingets og regjeringens uttrykte vilje. Hadde vi ikke gjort det, ville vi hatt et demokratisk problem.

Varaordfører Fossums påstand om at mine saksbehandlere har private politiske agendaer i saksbehandlingen, er overraskende og helt uakseptabel. Mine saksbehandlere sørger tvert imot lojalt for at den nasjonale politikken som til enhver tid gjelder, blir fulgt. Skulle Stortinget endre politikk, vil vår praktisering selvsagt endres.

Les også

Varaordfører Fossum: – Byråkratene har ofte en politisk agenda som sammenfaller med venstresidens agenda

Både i 2017 og i år vurderte Stortinget de to strenge vilkårene som må være oppfylt før kommunen i det hele tatt kan vurdere å gi dispensasjon fra byggeforbudet. Stortingsflertallet ønsket å beholde disse vilkårene. Og hva er vilkårene?

  • For det første kan dispensasjon ikke gis dersom hensynet til nasjonale og regionale interesser, natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser blir vesentlig tilsidesatt.
  • For det andre må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene. Og da er det er fordelene og ulempene for natur, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser som er utgangspunktet.

Bare når begge disse to vilkårene samtidig er oppfylt, kan kommunen velge om den vil gi dispensasjon. Det er først da det lokalpolitiske skjønnet kommer inn i bildet. Vurderingen av om de to vilkårene er oppfylt er et såkalt rettsanvendelsesskjønn, og ikke et fritt, lokalpolitisk skjønn, slik også Fedrik Holth, dosent i juridiske fag ved NMBU, understreker i Tønsbergs Blad.

Statsforvalteren i Vestfold og Telemark mottar årlig rundt 500 dispensasjonssaker i strandsonen. Det er saker der kommunene i utgangspunktet ønsker å si ja til søknadene. Hvert enkelt tiltak kan ofte virke lite. Men summen av flere tusen små og større tiltak gjennom et tiår – boder, annekser, brygger og plattinger – vil bit for bit redusere naturverdier, landskapsverdier og gjøre mulighetene for friluftsliv dårligere.

Hundremetersbeltet langs sjøen er en knapp ressurs. Det er nettopp derfor Stortinget har vedtatt et strengt byggeforbud.

En lokalpolitiker kan selvsagt ønske et mindre strengt regime i strandsonen. Men det ønsket må rettes til Stortinget, ikke til Statsforvalteren.

Hør podkasten «Strandkongene» her:

Kommentarer til denne saken