Veien til Vears veivalg

Artikkelen er over 2 år gammel

Hvis Vear ender opp med å bli del av Tønsberg kommune, er det nok et kapittel i historien om hvordan samferdselsutbygginger kan forme samfunnet.

DEL

KommentarFra 1880-tallet og utover skapte Vestfoldbanen tettstedene Semsbyen og Stokke sentrum, og forvandlet gradvis jordbruks- og sjøfartsbygdene vest for Tønsberg til moderne handels- og industrisamfunn. Og i de første tiårene av 1900-tallet ble det bygget to veistrekninger som ga grunnlaget for fremveksten av Vear til et større tettsted.

For hundre år siden lå Vear på mange måter i bakevja, i hvert fall når det gjaldt forbindelser med omverdenen. Skulle man til Tønsberg landeveien, måtte man ta seg helt opp til der hvor dagens E18 krysser Aulielva nord for Semsbyen. Lenger ned fantes det ingen bro – og heller ingen veiforbindelse inn til byen. Så var det å fortsette videre hele den lange veien rundt Jarlsberg Hovedgård.

LES OGSÅ:

Med båt var det enklere, enten fra Rakkevik, der det helt til 1920-tallet bodde fergemenn som fraktet folk og varer over til byen, eller den gamle ruten over Vestfjorden fra Skjærsnes til Hella. Derfra måtte man gå eller kjøre en halv mils vei over Nøtterøy inn til Tønsberg.

At Stokke var det naturlige stedet å søke til kirke for folk på Vear fra gammelt av, var vel opplagt – hit var veien raskest og enklest. Og da formannskapslovene av 1837 la grunnlaget for det kommunale selvstyret i Norge, var det nettopp de gamle prestegjeldene som ble gjort til kommuner.

Viktig: Hogsnesbakken er ingen god moderne bilvei, men ble avgjørende for utviklingen på Vear. Foto: Peder Gjersøe

Viktig: Hogsnesbakken er ingen god moderne bilvei, men ble avgjørende for utviklingen på Vear. Foto: Peder Gjersøe

Så, fra 1901 til 1903, ble Semslinna bygd, med ny bro over Aulielva nær utløpet i Byfjorden. 104.000 kroner spanderte staten og amtet (som det fortsatt het) på prosjektet som gjorde veiforbindelsen mellom Tønsberg og den fremvoksende stasjonsbyen på Sem veldig mye bedre, selv om Semslinna i første omgang var en smal vei uten asfalt.

For Vear fikk ikke dette noen store konsekvenser i første omgang. Men 20 år senere, i 1921, ble det bygget ny kjørevei fra Semslinna via Vear til Melsomvik, opp Hogsnesbakken. Dermed hadde Vear med ett fått god veiforbindelse med Tønsberg. Grunnen var beredt for det som skulle skje da bilen noen tiår senere begynte å bli allemannseie i Norge.

Tidlig på 1960-tallet begynte Stokke kommune å legge til rette for et større boligstrøk på Vear, som til da hadde vært en jordbruksgrend der det også bodde en del sjøfolk og hvalfangere. Å bosette seg her, 6–8 km fra Tønsberg sentrum og med rask bilvei inn, var attraktivt for mange som jobbet i Tønsberg. Snart var utbyggingen i gang. På midten av 1960-tallet ble også Vear Idrettsforening stiftet, og ca. ti år senere fikk Vear egen barne- og ungdomsskole. I 1993 kom kirken, i 2002 idrettshallen.

Utviklingen som forstadsområde med egne institusjoner og servicetilbud, og med tilflytting av mange uten gamle røtter i Stokke, har gjort at flere nå føler mer tilknytning til Hogsnes-området og Tønsberg sentrum enn til Stokke forøvrig, noe resultatet av folkeavstemningen på Vear viste: Et flertall er nå villig til å skjære over Vears eldgamle bånd til Stokke. Sier kommunalminister Jan Tore Sanner (H) ja til det, er det vel en logisk slutt på utviklingen som begynte med Semslinna og Hogsnesbakken.

Om det er en god slutt, er det delte meninger om. Tiden får vise.

Artikkeltags