Her har bilen aldri fått inntog, så Veierland preges av en spesiell ro og atmosfære. Sykkel og føtter er utmerkede fremkomstmidler langs grusveiene for de som virkelig ønsker å ta inn den vakre kystnaturen og den gamle bebyggelsen øya byr på.

Fascinerende er det at her får man faktisk automatisk bedre tid fordi det ikke er noe annet enn føttene som frakter deg av gårde. Merkelig er det å tenke at bilene har bidratt til å gi oss dårligere tid.

Faktisk går den gamle vandringsleden til Nidaros over øya, så fremmede fotfolk har nok tatt med seg sine skikker og påvirket øyas kultur. En kort reise med ferjen fra Tenvik frakter de som ikke ankommer med egen skute hit.

Når det gjelder skuter har Veierland lange tradisjoner med skipsbygging. Denne delen av Vestfold var godt tilrettelagt for båtbygging – med god tilgang til eik og andre tresorter. Jeg har derfor valgt å illustrere Veierland med Oslebakke, en eldgammel gård som ligger vakkert til på østsiden helt ned til fjorden. Gården var i sin tid tollbod og gjestgiveri – og trolig det mest kjente skipsbyggeriet. På bakken foran gården ble det bygget ganske store seilskuter.

Fascinerende er det å tenke på at nettopp slike steder trolig kan ha vært starten til Norges posisjon som verdens ledende nasjon for internasjonal shipping. Her ble guttene automatisk opplært i sjømannskap gjennom oppveksten – og skutene som ble bygget her gjorde bildet helhetlig både med eierskapet til båtene og bemanningen.

Sporene av gravrøyser fra vikingtiden og tidligere bekrefter at øya har vært bebodd i svært lang tid. De eldste gårdene her eksisterte ganske sikkert allerede på 1200-tallet.

I mer moderne tider har øya vært et samlingssted for landets fritenkere og kunstnere, som Jens Bjørneboe og Ole Paus. Snakk om en øy som kan skilte med sitt opphav til Norgeshistorien.

God vandring på Vestfolds største bilfrie øy.