Gå til sidens hovedinnhold

Vent nå litt, jeg skulle jo ikke til Bergen?

Hadde noen fortalt meg for to måneder siden at jeg i februar skulle flytte til Bergen, inn i et kollektiv med tre fremmede gutter, hadde jeg himlet med øynene. 

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Men det hadde jeg gjort om noen fortalte det samme for tre uker siden også. Jeg skulle jo til Danmark for å studere musikk. Flybilletten var bestilt og kofferten var nesten ferdig pakket.

Så kom et par muterte virusvarianter og tenkte «hm, nå som vi er så godt i gang..... la oss ødelegge litt til».

Jeg skjønte at Danmark ble utsatt og at skolen ikke kom til å åpne, og det gikk fint første gang. En ekstra uke ferie, tenkte jeg. Men da det ble utsatt for tredje gang, mista jeg det.

En kollega av meg skrev i en kommentar for et par uker siden om begrepet «klikke i vinkel». Og det er rett og slett den beste beskrivelsen av reaksjonen min på Danmark-utsettelse. Jeg klikket i vinkel, og var klissvåt i ansiktet, fordi når jeg blir skikkelig sint, begynner jeg å grine. Det er ikke alltid like heldig, men denne gangen var det greit. Skuffelsen var så stor.

LES OGSÅ: Du ska' itte trø i melkeglasset

Da jeg skjønte at jeg begynte å bli noe urimelig, og at skuffelsen min ikke bare gikk utover meg, men også de rundt meg, måtte jeg finne en plan B. Eller kall det en plan F. F for flytting, frihet, fullstendig uplanlagt og faktisk aldri tenkt at dette var en fantastisk plan.

Jeg dro til Bergen.

På litt under to døgn hadde jeg bestilt togbillett, pakket kofferten, søkt meg i hjel på Finn etter et kollektiv, og fått meldingen «Du kan flytte inn her» fra to stykker. Jeg kunne dermed velge å flytte inn med åtte ukjente gutter, eller tre. Jeg gikk for å flytte inn med tre, for alle gode ting er tre, er det ikke?

Jo, det stemte. I hvert fall var alle gode ting tre denne gangen.

Så jeg tok med meg jobben og reiste til Bergen. Jeg er takknemlig for at jeg får muligheten. Det tenker jeg på ganske ofte, kanskje hver dag. Jeg kan skrive om hva som skjer i Tønsberg, intervjue tønsbergensere over telefon, og skrive saker om hjembyen på den lille grå macen min, med utsikt til Fløyen. Det er litt lenger for meg å rykke ut til en ulykke, men hjemme i Tønsberg har jeg ikke bil, og rykking på sykkel var ikke alltid like ideelt, eller raskt det heller.

Les også

Før vi vet ordet av det, investerer vanlige folk!

Kanskje jeg burde si unnskyld til korona og de muterte virusvariantene for at jeg klikket i vinkel og kalte de mange stygge ting. For selv om koronaen også preger hverdagen her i Bergen, har jeg blitt kjent med nye folk, en ny by og meg selv. Hadde det ikke vært for korona hadde jeg aldri vært i Bergen nå (og opplevd byen med sol og blå himmel hver dag), eller blitt kjent med disse tre guttene, som faktisk er veldig greie. Jeg kunne nok ikke drømt om noe bedre, når Danmark uansett ble utsatt.

Men nå skal jeg ikke være så rask å si at det er null stress å bo med tre gutter jeg strengt tatt ikke kjenner. Bergen har trykket på den store røde knappen og stengt ned alt. I en uke skal alle fire ha hjemmekontor sammen, og den lille femten kvadrats stua vår skal deles likt. Det kan gå alle veier. Men begrepet «klikke i vinkel» la jeg fra meg i Tønsberg. Så jeg tenker det skal gå fint uansett.

Les også

Det er ikke til å stikke under stol at dagene kan gå litt i ett når arbeidsreisen består av en nedtur på 11 trinn

Kommentarer til denne saken