– Ingen fortjener å møte en selvmordsbilist

Utrolig nok ble ingen andre skadet ved den livsfarlige bilturen til den 31-årige kvinnen. Bilen ble totaltvrak. Faren frykter datteren vil sette seg bak rattet igjen i ruset tilstand.

Utrolig nok ble ingen andre skadet ved den livsfarlige bilturen til den 31-årige kvinnen. Bilen ble totaltvrak. Faren frykter datteren vil sette seg bak rattet igjen i ruset tilstand. Foto:

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

TØNSBERG: For en uke siden forsøkte hun å ta livet sitt. Ruset og i stjålet bil kjørte hun av veien. – Jeg er en fare for andre, sier den kvinnelige rusmisbrukeren.

DEL

– Jeg var ruset og stjal bilen fra en bekjent. Jeg tror jeg kjørte fort, og tankene mine vekslet mellom å ta mitt eget liv eller å la være. Så smalt det, forteller en gråtkvalt 31-åring en uke etter ulykken.

Del

Mer husker hun ikke før hun våknet opp på sykehuset med flere brudd i rygg og nakke. Utrolig nok ble ingen andre skadet i den livsfarlige bilturen, men både kvinnen og hennes far frykter konsekvensene hvis hun ikke får mer hjelp.

LES MER: Satt fast i stjålet bil

Det er ikke første gang hun i ruspåvirket tilstand har utgjort en fare for mennesker i sine omgivelser.

31-åringen møter Tønsbergs Blad sammen med faren sin utenfor sykehuset der hun har vært den siste uken.

Rushelvete

Faren har i årevis kjempet forgjeves for å redde datteren ut av rushelvetet. Han er sliten. Og redd.

– Psykisk helsevern angår alle i samfunnet. Ingen fortjener å møte en selvmordsbilist langs veien. Og min datter fortjener ikke å ha det slik hun har det. Ulykken var et desperat rop om hjelp fra min datter, sier faren.

POLITIET OM RUS I TRAFIKKEN: – Mange vi ikke klarer å fange opp

Han forteller om en datter som har slitt med mange problemer, og som har forsøkt å ta sitt liv ved flere anledninger.

– Da jeg fikk telefon om denne ulykken, tenkte jeg at nå var hun død, nå har hun klart det. Helt forferdelig, sier han.

– Skjønner fortvilelsen

– At pårørende føler en hjelpeløshet i slike situasjoner er helt forståelig, sier Arne Repål som er Fagdirektør for psykiatrien i Vestfold.

Han forteller at man har gode rutiner for å hjelpe folk som er suicidale.

– Det skal gjøres grundige vurderinger av pasienter som har selvmordstanker. Ofte er det rus inne i bildet, og problemet er gjerne sammensatt. Vi skal ha tett oppfølging med pasienten, og noen må legges inn. Men det er helt umulig å helgardere seg, og noen klarer dessverre å begå selvmord. Men det fratar ikke behandlingsapparatet ansvaret om å hjelpe, forklarer Repål.

Tråkket på

Faren håper datteren nå får all den profesjonelle hjelpen hun trenger, hvis ikke tror han at hun vil kjøre i ruspåvirket tilstand om kort tid igjen.

– Jeg er veldig redd for er at hun kommer til å sette seg bak rattet på en bil og gjøre dette igjen. Dette er livsfarlig både for min datter og alle andre som ferdes på veien, sier han.

Datteren forteller om en oppvekst som ble meget vanskelig etter at faren og moren skilte lag da hun var ti år.

– Jeg har blitt tråkket på opp gjennom oppveksten, og det på det groveste. De siste ti årene har jeg ruset meg og gjort mange dumme ting. Jeg har prøvd å ta livet mitt og har ofte havnet i trøbbel. Jeg har vondt for å stole på folk, og jeg sliter med tilliten til hjelpeapparatet. De burde ha fanget meg opp for lenge siden. Jeg vil jo ha hjelp, og jeg har bedt om hjelp mange ganger. Jeg trenger bein å stå på. Jeg trenger hjelp. Jeg føler at hjelpeapparatet har sviktet meg gang på gang. Det er mange i min situasjon, men vi trenger individuell oppfølging, sier hun.

Faren sykmeldt

Faren er sykmeldt på grunn av datterens ulykke. Han har nå fullt fokus på å få datteren på rett kjøl etter ulykken som kunne ha kostet henne og andre tilfeldige trafikanter livet.

– Jeg gjør det jeg kan og det som står i min makt for å redde datteren min. Jeg får gjort noe, men det er de som er proffe som må gjøre denne jobben, ikke jeg. Jeg vet ikke konkret hvem som har «skylden». Det er nok sammensatt. Jeg mener helsepersonell, psykiatri, psykologer, Nav og institusjoner innenfor psykisk helsevern må jobbe på tvers av hverandre på en annen måte enn i dag. Datteren min er blitt en kasteball i et ganske komplisert system, og hun vil jo ha hjelp. Hver gang nye personer er inne i bildet må vi fortelle min datters historie på nytt, og nye fagfolk skal synse og mene noe om hennes psykiske helsetilstand. Det har vært en evig rundgang, sier han.

Frivillig innlagt

– Nå har det gått så langt at jeg vurderer å umyndiggjøre meg selv for at andre skal ta mine valg fram til jeg blir frisk. Det er ganske forferdelig når du er 31 år, sier hun og begynner å gråte.

Etter noen sekunder henter hun seg inn igjen og sier: – Men jeg er villig til å ofre den friheten for å bli bra og få den hjelpen jeg trenger.

Faren håper og tror at datteren skal nå målet sitt med å bli frisk, men sier betenkt:

– Lykkes vi ikke denne gangen, frykter jeg at det ender med en begravelse.

Datteren ble torsdag frivillig lagt inn på lukket, psykiatrisk avdeling.

Artikkeltags