I 2018 viste Haugar kunstmuseum utstillingen «HEN, flytende kjønn». Museet var fylt av samtidskunst som rokket ved hvordan mange av oss forholder oss til kjønn. Vår kultur har gjennom århundrer låst kjønn fast i to kategorier: det mannlige og det kvinnelige. Det er som menn og kvinner vi skal uttrykke oss – og det er som mann og kvinne vi skal elske hverandre.

Utstillingen fortalte oss at virkeligheten er langt mer komplekst og overskridende enn som så. Det var Espen Esther Pirelli Benestad som holdt åpningstalen på utstillingen. Benestad er lege, spesialist i klinisk sexologi og professor emerit i sexologi ved Universitetet i Agder. Hen har også markert seg som en ikke-binær transperson.

Det har i vår kultur krevd et stort mot å stå frem som en kjønnsbegeistret og transbegavet person, ord hen selv har utviklet. Espen Esther fortalte en historie i sin åpningstale. Slik husker jeg den historien:

Det var en gang et lite dyr, den eneste av sin art, som vandret rundt på jorden. Ingen dyret møtte, snakket dets språk. Ingen lignet det. Eller ønsket å ta kontakt. Så ensomt det lille dyret må ha vært. En dag kom det inn i et rom, hvor det på den ene veggen hang et speil. Og da dyret kikket inn i speilet, fikk det for første gang se en annen som lignet. Som sendte et smil tilbake når det selv smilte. Som ikke vek med blikket, men så og anerkjente.

Espen Esther fortalte at å komme inn på Haugar under utstillingen HEN, ga hen akkurat denne opplevelsen. Her ble hen sett. Ble smilt til. Ble anerkjent og Inkludert. Det var utrolig rørende fortalt og ordene forandret meg for alltid.

Mange menneskers kjønnsidentitet og -uttrykk har blitt og blir tvunget inn i rammer og strukturer som er direkte livshemmende. Det er vår kultur som har skapt og opprettholdt disse føringene. De har vært til stede overalt, men det er bare de av oss som ikke kjenner seg hjemme i dem, som har merket at de er der. Som merker at de er der. Og frem til ganske nylig var det nettopp de folka som selv tok ansvar og forsøkte å frigjøre seg selv og storsamfunnet fra dette åket. Ved å finne sammen, ved å protestere på overgrep og kriminalisering og sykeliggjøring.

Ved å forsøke å være til på likeverdig grunnlag som rammefolket hadde mulighet til. Museer og arkiv er viktige samfunnsinstitusjoner. Og offentlige føringer forteller at vi skal ta ansvar. Kort fortalt skal vi fremme demokrati, medborgerskap, toleranse, åpenhet og mangfold gjennom våre samlinger, vår kompetanse og vår organisering.

Alle de fine orda får vi omsette i ulike praksiser, slik at marginaliserte grupper skal slippe å ta hele ansvaret selv. Som et konsolidert museum og arkiv har Vestfoldmuseene en unik mulighet til å gjøre det. Derfor er strategien vår gjennomsyret av mål og midler til å ta tak. Vi deltar selvfølgelig i 2022` markering av Skeivt kulturår, utfra et engasjement som går flere år tilbake, og som kommer til å vare.

Gjennom utstillinger, kunstsamtaler, dks-forestillinger og foredrag løfter vi frem de skadelige markørene, viser hvordan de har vært og er til stede. Hvordan de har styrt synet vårt på hvordan kjønn bør uttrykkes og hvem kjærlighet skal deles med. Målet vårt er å gjøre dette så kompetent, lyskraftig og respektfullt at alt det destruktive vil sprekke som troll for solen. Det er derfor like viktig å vise at Skeivt liv egentlig ikke er annet enn folk som er og som elsker.

Så komplisert – og like vel så enkelt. Man kan diskutere biologi på harde livet, men i bunn og grunn handler det om hva slags organisasjon eller hva slags medmenneske man ønsker å være.

Det mest nærliggende for museer og arkiv er å bruke våre egne samlinger. Arkiv er dessverre overveldende fulle av intoleranse rettet mot mennesker som ikke har fulgt samfunnsnormene. Ikke bare skeive, selvfølgelig – dette er noe alle marginaliserte grupper har fått merke. Alene eller knyttet til kunstneriske uttrykk blir disse kildene tydelige historiske spor som vi må løfte frem, nettopp fordi vi ikke lenger ønsker at vår egen samtid skal tråkke i dem.

Kunstens rolle er likeså viktig fordi den fritt og bramfritt stiller kritiske spørsmål om både fortid og nåtid - og serverer dem på så grenseoverskridende vis at vi blir tvunget til å tenke om igjen eller kanskje for første gang.

Men først og fremst er museer og arkiv til for å speile befolkningen. For å vise og bevare alles avtrykk. Det mye omtalte mangfoldet. Og det skal vi fortsette å gjøre helt til den der ene, som trodde at hen ikke delte skjebne med noen andre, kjenner seg tatt imot og vist frem med samme selvfølge som alle andre.

Mens denne teksten blir skrevet, kommer nyheter om skyting i Oslo ved et populært samlingssted for homofile. Det etterforskes som terror. Pride avlyses. Jeg kunne nå skrive at det skeive miljøet er ofre. Og det er klart at så er tilfelle. Ingen diskusjon. Men det er også større enn som så. For vi er alle ofre. Vi må legge vekk vi og dem! Legge ned alle våpen!

Kjærligheten er viktigere enn noen gang. I alle regnbuens farger.