Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Innbyggernes medbestemmelsesrett er begrenset i den kommunale styringen. Politikerne kan skiftes ut hvert fjerde år, men ikke i sin helhet. Noen slutter, andre blir sittende, mens enkelte nye rykker opp fra en stadig mer fargeløs partiflora.
I løpet av denne fireårsperioden, mellom hvert kommunevalg, blir mange av de kommunale tettstedene og byene sterkt endret, både arkitektonisk og miljømessig. Store høyblokker dukker opp i vakre villastrøk uten at beboerne vet noe, eller har mulighet for innflytelse.
Demokratisk problem
Den kommunale byggesaksavdelingen, som vurderer søknader om små og store tiltak etter lover og planverk, består av ansatte med faste jobber. Det er de som utarbeider det faglige grunnlaget for de politiske vedtak, hvis saken da ikke bare er tatt på delegasjon.
I så fall blir den vurdert og vedtatt på administrativt nivå uten politisk behandling. På det nivået blir ingen skiftet ut hvert fjerde år, som med politikerne. De faglige avgjørelsene i byggesaker er da heller ikke lett tilgjengelig, i praksis befinner de seg utenfor innbyggernes innsyn og kontroll år ut og år inn.
De nye boligene på Gauterød får hets på Facebook: – Ser ut som fangeleir i Øst-Europa
Her ligger det et stort demokratisk problem.
Innbyggerne er i praksis helt utestengt fra medbestemmelse i den kommunale utbyggingen og stedsutviklingen, enten den er sentrumsfokusert eller foregår i villastrøk.
Den demokratiske styringen av kommunene blir i hovedsak håndhevet av valgte partipolitikere som dikteres mer av partipisken enn lojalitet mot kommunenes innbyggere.
Du må være partimedlem med fartstid og ideologisk trangsyn for å bli nominert til politiske verv. Hva du ellers kan og vet er det ingen som bryr seg om.
Handler ikke om malplasserte høyblokker
I så henseende representerer ikke de tillitsvalgte partimedlemmene kommunens befolkning. De er klekket ut i et snevert partimiljø som i minimal grad vektlegger kompetanse og kunnskaper på de fagområder kommunedriften har behov for.
Å satse på partipolitikere til å styre kommunen, er egentlig en blindvei. Det er jo en helt meningsløs form for demokrati når befolkningen i fire år av gangen blir umyndiggjort og utestengt fra vitale avgjørelser som griper inn i deres hjemlige miljø.
Arkitekturopprøret er selvsagt uttrykk for denne politiske avmakten, men det handler ikke bare om stygge og malplasserte høyblokker som i økende tempo forsimpler og utraderer historisk etablerte steds- og bymiljøer. Det er den underliggende meningsløsheten i en moderne livsform der enkeltmennesket blir utestengt fra all demokratisk innflytelse.
Jo da, vi har kommunevalg hvert fjerde år, en ordning som skaper et representativt partidiktatur og ikke et innbyggerbasert kommunestyre.
Kjølner og Grøtvedt: Hvis de som lager mest støy fikk viljen sin
Utvikling
Alt handler nå om vekst og utvikling, og man kan ikke stanse utviklingen, hevder politikerne, som er helt i utakt med innbyggernes mer autentiske syn på bokvalitet og stedstilhørighet. Selve drivkraften i denne utviklingen kommer verken fra innbyggere eller politikere, men fra utbyggere og investorer.
De tilbyr kommunen kjapp og effektiv utvikling, det vil primært si vekst og verdistigning i egne konti. Innbyggerne er selvsagt ikke imot at utbyggerne tjener penger, men finner det forkastelig at de derved må fratas sine gode bokvaliteter og ditto boligmiljøer.
Blåøyde løpegutter
I den situasjonen fungerer politikerne som blåøyde løpegutter for grådige utbyggere. Her er det ikke innbyggernes ve og vel som er i fokus, men utbyggernes kortsiktige egeninteresse.
Det forteller oss også at den politiske makten ikke lenger representerer en kommunal folkevilje, slik en demokratisk styring tilsier. Tiden er nå moden for en omfordeling av den politiske makten, i utvalg og kommunestyre, der innbyggerne får en reell og ansvarlig medbestemmelsesrett gjennom faglig kvalifiserte og kompetente personer.
Vi kan kalle det innbyggerpolitikk, der utvalgskriteriene ikke går på partitilhørighet, men forankres i en samfunnsansvarlig folkevilje. Kort sagt et kritisk supplement til partipolitikernes næringsvett og logring for kyniske utbyggere.
