5. mai er den internasjonale jordmordagen, og årets tema er «Midwives: defenders of women`s rights». I Norge fødes det ca 55.000 barn hvert år, og omkring 2000 av disse blir født ved Sykehuset i Vestfold. Vi som jobber i svangerskap- og fødselsomsorgen vet at det er et privilegium å være en del av dette, og vi elsker det! Jordmødrene har et stort ansvar i sin jobb, og til tross for at jordmødrene har et selvstendig ansvar for den jobben som utføres, er det godt å kunne samarbeide med kollegaer på tvers av yrkesgrupper. Kunnskap, erfaring, samarbeid og ydmykhet gjør at vi i Norge har utrolig gode resultater med tanke på komplikasjoner i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid. Men det har ikke alltid vært slik.

På verdensbasis dør det ca 300.000 kvinner og 3 millioner spedbarn i forbindelse med svangerskap og fødsel hvert år, og 99% av alle mødredødsfall skjer i utviklingsland. For kvinner som bor i Afghanistan er det 200 ganger større risiko for å dø under fødsel enn det er for å bli truffet av en bombe eller å bli skutt. For disse kvinnene er det altså farligere å stifte familie enn det er å bo i en krigssone. I Norge har vi sett en meget positiv utvikling når det gjelder mødre- og spedbarnsdødeligheten de siste 100 år, men det som skjer i utviklingslandene i dag er en konstant påminnelse til oss om hvor viktig det er å bevare det gode helsetilbudet vi har i Norge i dag. Vi ser med fortvilelse på at stadig flere fødeinstitusjoner nedlegges, og i den anledning har bunadsgeriljaen blitt et faktum. Dette er kvinner som jobber for kvinners beste, og i et historisk perspektiv kan vi kanskje si at bunadsgeriljaen er nåtidens utgave av 80-tallets «fødsel i fokus»?

Den norske jordmorforening er bekymret og redd for at sentralisering og tidlig hjemreise skjer på bekostning av sikkerheten til mor og barn. Vi kan stille oss spørsmålet om det er tryggere å føde i en ambulanse eller i et bilsete langs veien enn det er å føde på små fødeinstitusjoner med kvalifiserte fødselshjelpere tilgjengelig. Vi kan også stille oss spørsmålet om det er forsvarlig å sende mor og barn hjem 6 timer etter fødselen når kommunejordmor fortsatt ikke har kapasitet til å ta seg av alle gravide som ønsker å gå til jordmor i svangerskapet. Tidlig hjemreise forutsetter at kommunene ruster opp jordmortjenesten kraftig, og så langt er ikke kommunene i Vestfold godt nok forberedt til å ta ansvar for at alle spedbarn og barselkvinner får nødvendig oppfølging etter tidlig hjemreise. Dette kan føre til et økt antall reinnleggelser på grunn av underernæring og alvorlig gulsot hos spedbarna, og infeksjoner og blødninger hos mor. Det er jo et paradoks at alt som er risiko i svangerskap og fødsel på magisk vis forsvinner 6 timer etter fødsel. Og hvordan kan vi forvente at nybakte foreldre skal oppfatte de subtile små tegnene til infeksjon, eller fange opp forskjellen på fysiologisk og patologisk gulsot, samt tegnene på dehydrering hos en nyfødt? Barnelegene uttrykker også bekymring når det gjelder tidlig hjemreise, og et helt fagmiljø står samlet når vi sier: Prioriter svangerskap- og fødselsomsorgen, og la mor og barn få være på barsel så lenge det er behov for det! Vi kan bare håpe at det ikke går liv tapt før politikerne lytter til fagmiljøets anbefalinger.

Jordmødre har et faglig perspektiv på kvinnehelse, og vi ser med bekymring på at politikerne legger føringer på foreldres fordeling av barselpermisjonen, og ikke har tillitt til at foreldrene vet best selv. I sosiale media raser diskusjonene rundt hvorvidt far/partner skal pålegges å ta minst en tredjedel av barselpermisjonen. Kvinnene selv sier ofte at de verken er mentalt eller fysisk klare til å gå på jobb når barnet er 9 mnd, og samtidig taper de økonomisk på dette. Nasjonalt kompetansesenter for amming bygger sine retningslinjer på WHO sine anbefalinger, og det anbefales at spedbarn fullammes til de blir 6 mnd, og delammes frem til 2 års alder. Vi vet at amming er helsefremmende både for mor og barn, og det bør derfor være et satsningsområde i helsevesenet, og for politikerne. Tidlig hjemreise legger ikke til rette for at mor og barn skal få til en god ammestart, og vi vil som ringvirkning se at ammefrekvensen faller ytterligere.

Jordmorutdanningen har gjennomgått store endringer siden den første utdanningen ble stiftet i Kristiania på begynnelsen av 1800- tallet, og er i dag et 6-årig løp som munner ut i en mastergrad hvor jordmødrene har både akademiske og praktiske ferdigheter. På verdensbasis ser vi at det er et stort behov for kompetente jordmødre, og utdanning er avgjørende for å gi kvinner tilgang på trygg omsorg i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid, samt innen seksuell helse og aborter. Den norske jordmorforening bruker den internasjonale jordmordagen til å vise solidaritet til kvinner og jordmødre i et globalt perspektiv. Det å være jordmor i utviklingsland betyr at du slettes ikke har den samme kompetansen og utdanningen som jordmødre i Norge, og de arbeider også under helt andre arbeidsforhold enn det vi gjør. Samtidig som de i utviklingslandene kjemper for å få på plass en forsvarlig hygienisk standard og tilgang på nødvendig helsehjelp, fortsetter vi i vårt land å ønske et nytt barn velkommen til verden hvert 10. minutt. Det vil si at mens du leser dette innlegget, vil nok et barn puste inn luft i lungene for aller første gang og nok et foreldrepar puste lettet ut, nettopp fordi vi har verdens beste helsehjelp tilgjengelig.

Den norske jordmorforening jobber også for at jordmødre skal ha en lønn som samsvarer med utdanningen, kompetansen og ansvaret som jordmødre har. Vi er nå i gang med årets lønnsoppgjør ved alle landets helseforetak, og vi vil kjempe hardt for at vi skal få et lønnsløft som gjenspeiler verdien av å ha godt kvalifiserte jordmødre. Vi vil også fortsette å kjempe for at vi i fremtiden kan gi en optimalisert omsorg ved svangerskap, fødsel og barseltid.

Gratulerer med jordmordagen til alle jordmødre!