Jeg pleier å mene og tenke mye. Om alt mulig. Ting jeg kan, ting jeg ikke kan og ting jeg ønsker å lære mer om. Tankene surrer konstant. Alt fra om pastaen jeg akkurat puttet i kjelen skal koke i åtte eller tolv minutter, til om jeg bør ha Fernandes på Manchester United eller Calvert-Lewin på Everton som kaptein på Fantasy Premier Leauge. Jeg tenker på de forskjellige teoriene innenfor medieanalyse, hvordan jeg kan bli lykkelig og om jeg bør lage vegansk kebab av tofu eller jackfruit.

Noen ganger tenker jeg på om jeg bare skal pakke sekken og flytte til Sunnmøre for å renovere et hus, neste dag kan jeg tenke på hvordan livet i Brooklyn ville vært.

Men så kom knekken. «Koronaknekken».

Som student har jeg tenkt at vi er heldig, til tross for situasjonen. Vi får jo penger fra Lånekassa og har ikke noe større ansvar enn å møte opp på digitale Teams forelesninger. Det går. I teorien skal det gå. Eksamen kan vi også ha, for når alt er stengt er det ikke noe problem å lese til eksamen.

Jeg leste. Tro meg. I august dro jeg fra Tønsberg og ned til Cornwall i England, hvor jeg studerer. Jeg dro med meg munnbind, antibac og et kvalmt håp om at ting skulle bli bedre. Jeg leste, gikk tur (fy søren så mange turer jeg gikk), var på stranda klokka 07.00 hver bidige onsdag for å svømme, satt på biblioteket til pc-skjermen ble blurry og på fredagene drakk jeg billig vin sammen med de jeg bodde med. Jeg prøvde så hardt. Jeg gjorde alt som ekspertene i media sa vi bør gjøre: holde oss aktive, ha rutiner og ikke la hver dag bli en helg. Det funket ... for en stund.

Så sitter jeg her da. Jeg skriver dette mens jeg sitter på toget på vei hjem til Norge. Jeg har kun vært i England i litt over en måned nå. Men på denne måneden har jeg gått timelange turer i de samme gatene og parkene jeg har gjort hundre ganger før. Jeg svømmer på den samme stranda som jeg alltid gjør. Jeg sitter på rommet mitt og leser til eksamen fra klokken 06.30 hver morgen. Med alt av biblioteket og universitetsfasiliteter stengt, tilbringer jeg så sinnsykt mange timer på rommet mitt. Helt alene. Jeg kikker ut av de samme vinduet som jeg alltid gjør. Den samme rutinene. Dag inn og dag ut. Uten noen nye impulser.

Har jeg noen grunn til å klage? Jeg er jo student. Jeg sliter verken økonomisk, er ikke permittert og bor heller ikke alene.

Men så er det ikke bare jeg som føler meg sånn her da. De jeg bor sammen med. Vennene mine. Medstudenter. Hver gang vi snakker sammen, snakker vi om dette. Hvor kjedelig det er. Hvor mye vi savner det ekte livet. Det livet hvor vi kan møtes spontant for en kaffe, sitte sammen i lesesalen eller drikke øl på stranda. Vi savner å se frem til noe.

Vi er lei av at forelesere og universiteter forventer at vi presterer på samme nivå som alle årene før oss – til tross for at vi er midt i en pandemi. Er det egentlig så rart at nærmere 30% av sykepleiestudentene på første året på Bakkenteigen strøk på eksamen?

Vi er også lei. Vi er like lei som Kari som er permittert og Ola som ikke kan spille fotball med vennene sine. Men av en eller annen grunn så har alle en idé om at studenter har det så greit nå – til og med jeg har jo trodde det.

Men vi er lenger bare studenter, vi har blitt «koronastudenter» og det suger.