Vi har flyttet. Og her er historien:

En tilfeldig dag i mars spurte samboeren min meg om vi ikke skulle dra på en visning. På et hus i en annen by (tilfeldigvis bare ti minutter unna, men vi bor på grensa). Jeg tenkte det var en fin korona-syssel på en søndag. Kikke litt i noen andres hus, se på de andre på visning gå rundt i huset og visualisere seg framtiden sin der. Sånt synes jeg er gøy.

Vi dro på visning. Og lite visse jeg at det var midt i «lyckliga gatan» i et funkishus i Stokke. Med en gang ble jeg bergtatt og hjerteknust. Vi hadde jo uansett ikke planer om å flytte, så å dra på visning ble bare dårlig gjort mot oss selv. Hvorfor drive med sånn selvplageri, når man ikke er på husjakt, ei heller har finansieringsbevis?

LES OGSÅ: 6-8 mennesker ute i hagen er innen rekkevidde. Høres det overveldende ut?

Vi gikk inn i huset. Et atriumhus formet som en L med en stor atriumsterasse som binder hver av fløyene sammen. Vakkert, ikke sant? Vi sto i stua med Biri-tapet på veggene. Litt styggfin syntes vi da, men det var jo også veldig sjarmerende. Samboeren min og jeg så på hverandre.

Dette var jo drømmehuset.

Megleren fortsatte oss at stråtapetet på veggene var verneverdig, og at om man ønsket å kvitte seg med dem, var det sånn at man måtte pakke den pent sammen og sende den tilbake til fabrikken. Oooh … luksustapet. Det er faktisk samme som dronning Sonja hadde i sitt barndomshjem, ryktes det om.

Vi satte oss i bilen etter visning og begynte å tenke på om dette faktisk kunne være en mulighet. Det innebar jo at et av barna måtte bytte skole, og den andre ikke fikk barnehageplass til høsten. Men alt i alt veide faktisk drømmehuset tyngst, og alle – store som små – var enige i at dette huset var drømmehuset.

Vi heiv oss dermed rundt dagen etterpå og klarte å fikse oss et finansieringsbevis til en halvtime før inneværende bud gikk ut. Og vet dere hva – etter et par timer med bud, vant vi hele budrunden. Vi hadde kapret oss drømmehuset, med overtakelse to uker senere. Lykke.

Så nå sitter jeg altså i mitt nye hus. Her har vi bodd i over en måned og trives fantastisk. Det å hive seg rundt og ta spontane sjanser her i livet, har alltid vært vår sterkeste side, og det som gjør livet spennende å leve. Ja, for jeg nevnte vel kanskje ikke at vi nettopp hadde pusset opp vårt gamle hus og nå kjøpte et renoveringsprosjekt fra 70-tallet?

Mer om det en annen gang …