Skjebnen vil det slik at rulleringen av spaltister faller sammen med andre planer jeg har, og der det lett kan bli rolleblanding. Avisen og jeg skilles i full forståelse.

I spalten har jeg satt søkelys på det magefølelsen sier at folk er opptatt av, som utbygging, gamle trær, natur og politikernes rolle. Jeg kunne for husfredens skyld ha skrevet om innføringen av den nye bokloven, litteraturpolitikk og forfatterens kår, men jeg tror ikke det skaper stort engasjement. Og en spaltists rolle er å peke på aktuelle ting og pirke i det som kan bli ubehagelig. Man har ikke rollen for å koseprate, selv om makteliten ergrer seg. Og gjør de det, så sier det at man gjør noe riktig. For de folkene er sannelig ikke lette å få på banen til vanlig.

Det er ikke lett å velge tema denne gangen. Jeg leser i TB om en fornøyd utbygger som bygger sjøbuer på Hjemseng og ler hele veien til banken. Han mener høyhusene hans er sjøbuer, men bør virkelig ta en tur til Specsavers. Gråhegren jeg så der i fjor må gjøre mer enn det, den vil neppe kjenne seg igjen. Og i går så jeg en sak på CNN der en borgermester i California drev alle bygg med solceller og plantet haugevis av trær i sentrum. Han var til og med republikaner. Sånt gleder, men kontrastene er store.

Her hugger vi trær for å unngå fugledritt i ølen eller for å lage sykkelstier, vi bygger gangstier i Ramsar-områder. Stier som brukes av fort-syklister, for hvem bryr seg om forbud? For å toppe alt, bygger man kjøpesenter på samme sted, det går ut støyvarsel for arbeid som skal foregå i fuglenes hekketid. Utrolig at vi beholder Ramsar-statusen, for mye tyder på at folk ikke bryr seg.

Hvem er det som ikke bryr seg? Vi, vanlige folk? Kanskje, men mange er heldigvis i ferd med å våkne. Kommunen? Muligens. Er det politikerne som lar utbyggere holde på som de lyster? Si det. Er det pengene som rår og trumfer alt? Jeg velger å ikke besvare det siste.

Men jeg har lyst til benytte anledningen til å ønske avisens spaltister lykke til. Jeg håper dere setter fingeren på ting og vrir rundt der det ellers kan bli en rolig padletur på en innsjø. Jeg liker bølger ved Færder best, selv om det har hendt at jeg har blitt sjøsyk.

Jeg vet også at engasjerte i Arkitekturopprøret holder fanen høyt. Men jeg håper at alle som mener noe skriver leserinnlegg og ikke er så himla redde for å få passet sitt påskrevet. Har du ingen fiender og vil ikke ha det? En klok mann sa at da har man heller ikke stått for noe. Dessuten, mellom oss: Man ender forhåpentligvis opp med flere venner enn fiender.

For vi trenger folk som bryr seg. Hageeieren som beholder det store treet som egentlig skygger for terrassen. Hun som har komposthaug av hensyn til insekter og pinnsvin. Han som har blomstereng, selv om det kunne blitt plen. Hun som har vekster for biene, selv om tuja er enklere. Han som triller sykkelen i fuglereservatet og ikke kaster emballasje fra Burger King i sivet. Hun som tar med seg engangsgrillen fra pikniken. Han som gruslegger gården i stedet for å legge asfalt.

Men også utbyggeren som gir folk en hageflekk der de kan trekke pusten, senke seg tilbake i en hagestol, nyte solen og dyrke et par tomatplanter. Jeg tror verden ville blitt bedre med sånne utbyggere. Jeg tror også den vil bli det om vi ikke må lese «Se hvem som tjener mest i ditt område» eller «Se hvem som var på brygga», for personlig blir jeg lykkelig av god kulturjournalistikk.

Mye av dette er sidespor, men ofte er selve livet det. Og om det gjelder å gjøre ting man ikke har gjort før, gjør jeg det nå: Jeg vil rose SV fordi de svarte på Arkitekturopprørets spørsmål om hva de vil med byen. Ingen andre partier, bortsett fra Venstre, har brydd seg. Jeg håper folk merker seg det i et valgår.

Så folkens, jeg har en oppfordring: Vær ikke likegyldige, bruk alle kanaler, engasjer dere i nærmiljøet. Vi har ett liv, vi har én by – den er per i dag rødlistet og alle mann må på dekk.