«Man må knuse noen egg for å få en omelett» kunne vi lese i avisen Øyene sist uke.

Omeletten er Vidar vindpark; 66 gigantiske turbiner, midt i glaninga for Færders befolkning. Svensk side av fjorden, norske investorer – nok et bidrag til paradegrenen «naturødeleggelse for naturens skyld».

Det hittil mest blatante utspill innen genren var Dagbladets leder den 15. april 2019: «For å redde klimaet må vi ofre litt natur.» De fortsatte: «Vi trenger mer vindkraft. I valget mellom klima og natur, mener vi klima noen ganger må få forrang

Det hadde kanskje vært et poeng, dersom vindkraft hadde gitt oss den energien vi trenger. Og hvis turbinene ikke hadde drept naturen.

Det siste gjør forsåvidt vannkraft og olje også. Trenger vi mer energi, har vi en annen kandidat; den langt mer klimavennlige, mindre farlige og mye mindre naturødeleggende kjernekraften.

Utspill fra folk som tjener penger på det

Mitt poeng her og nå skal imidlertid være et annet, nemlig grønnvaskingen i bunnen av omelett-argumentet – altså påstanden om at vi må ødelegge i det godes tjeneste. Overraskende ofte kommer utspillet fra folk som tjener penger på det.

Og ikke misforstå: Vi har miljøproblemer. Hvorav det største er fysisk ødeleggelse av typen «Vidar vindpark». Likevel peker alle politiske værhaner i Vidars retning. Hva har skjedd?

Veldig mye, skriver jeg i en kommende bok om miljøvernets historie, og en av hendelsene er at investorene lærte seg grønntalen forutsigelig fort. Vi har i årevis hørt deres billige miljøretorikk: Innsmigrende stemmer som forteller om «bærekraftige», «karbonnøytrale» og «naturlige» produkter vi bare må ha - av hensyn til «våre barn».

Vi må som sagt gjøre noe med miljøet. Men ikke nødvendigvis det disse folka oppfordrer oss til.

Skygger for Slottsfjellet

Noen uker før Vidar, bragte TB artikler om R8s planlagte tietasjes hotell, så høyt at det vil skygge for Slottsfjellet.

Denne gang handlet det ikke om «våre barn», men en annen sikker vinner; «klima».

Utbyggers ambisjon er å lage "Verdens mest klimavennlige kvartal" - og viste i den anledning til Parisavtalen. Han advarte videre om at Tønsberg nå må passe seg så byen ikke "mister forsprang på de andre kommunene når det gjelder klimaplaner" – og nevnte deretter «klima» 12 ganger til, før han beroliget politikerne med at huset ikke trenger å være ti etasjer høyt - åtte går også, men såpass må det være "med tanke på solcelleanlegg".

Vi får tro panelet må løftes, fordi det er veldig langt til sola.

Politikerne mente prosjektet var i røsligste laget, men oppfordret utbygger til å gå "en runde til". Vi vet hvor det ender.

Signaturen får konkurranse

Det må være tykkelsen på lommebøkene våre. Bare få uker senere var sannelig Buchardt også på banen, med 15 etasjer ved Mammutkrysset – også dette sukret som «et kortreist, bærekraftig signalbygg» med «lavt CO2-avtrykk.»

Nå er vi dessverre allerede belemret med en håndfull «signalbygg». Et av dem holdt på å vinne Grøss-medaljen. "Signaturen" får snart konkurranse av Buchardt- og klimatårnet. Sistnevnte skal for øvrig døpes "Slottsfjell Park".

Wow! Den så jeg ikke komme ...

Grønnvasking fra investorer

Søtprating og grønnvasking, altså. Men vi har som sagt problemer – så får vi kanskje godta at noen av de som vil løse dem, bare er ute etter pengene våre?

Kanskje, men ikke så lenge det de foreslår forringer miljøet. Fri konkurranse har gitt oss mye godt. Men er det slik at Vidar, Buchardt og R8 oppfinner geniale løsninger, eller stikker de bare sugerørene sine ned i vår dårlige samvittighet?

Vindkraft er per dato ute av stand til å levere den energien vi trenger. Men den leverer fellesskapets penger til grønnvaskerne.

Klimahus er fine greier, men trenger vi samtidig å gjøre byen enda styggere? Den aller mest klimavennlige løsningen for R8s kvartal hadde vært å la det ligge i fred.

Er det en ting vi vet, er det at investorene vil fortsette å pushe sine påstått kreative og miljøvennlige løsninger – helt til fjorden er vindmøller, skogen er klimahus – og hele Tønsberg nomineres til Grøssprisen.