Gå til sidens hovedinnhold

Vi har våre minner

Sist uke kom meldingen om at Jahn Teigen var død. Veldig mange ble berørt på en eller annen måte. Alle i Norge har et minne om ham! Derfor ble det naturlig å ha en type minnestund på Tønsberg torv sist helg, også fordi Domkirken ikke vil romme alle som vil ta adieu med ham. Adieu eller adjø betyr forøvrig: «Til Gud.»

Himmel over livet Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi nordmenn har på mange måter åpnet mer for sorgen. Særlig i store fellesskap. Jeg tenker at dette begynte da kong Olav døde i 1991, med tusenvis av lys på Slottsplasssen i januarmørket.

Ikke minst delte vi sorgen i kjølvannet av terroraksjonen, som også rammet mange i Tønsbergområdet. Samtidig er det en del som tar med seg sin egen sorg når de søker et stort fellesskap som nettopp det på Torvet sist helg. Det blir en slags legitimitet og anerkjennelse til det man selv bærer på. Det å komme nærmere sin egen sorg er et gode hvis man ikke overmannes av den.

Jahn Teigens gode venn, Dag Erik Pedersen, beskrev sist helg i Dagsrevyen sin mørke, smertefulle sorg etter at hans sønn tok sitt eget liv. Han delte den virkelig, og det tror jeg gjorde ham godt. Jeg har hørt mange vitnesbyrd fra sørgende som har invitert andre mennesker inn i sin sorg. Det har vært postivt, og gjort det lettere å gå gjennom sorgprosessen. Delt sorg er halv sorg, delt glede er dobbelt glede, er det noe som heter.

For en del år siden inviterte en av de frivillige i bymisjonen sine nære og kjære til en minnestund da hun fylte 90 år. Hun ville heller høre alle de fine ordene mens hun levde i stedet for at de kom i en minnestund hun ikke fikk være til stede i. Dette minner meg om at vi bør alle si de fine ordene til hverandre før vi dør, og ikke bare etterpå. Derfor oppmuntrer jeg til å feire i hvert fall de runde år.

I den andre enden av "minneskalaen" ser vi med ujevne mellomrom i dødsannonser at begravelsen har funnet sted i stillhet. Ofte er det noen triste grunner til det, tenker jeg. Noen vil ikke synes, enkelte ønsker ikke at visse personer skal komme i deres begravelse. Noen synes at den avdøde har ført skam på familien, og vil helst bare "glemme" vedkommende så fort råd er. Det finnes utallige grunner.

Selv har jeg opplevd at både min mor og mormor ikke ville ha andre enn noen av sine nærmeste i begravelsen. Jeg synes det ble ekstra trist da de valgte å sette en slik begrensing. Ikke bare for seg selv, men også for meg og mine og øvrig nettverk. Jeg synes det er trist at man tar valg der mennesker i sorg ikke får anledning til å sørge i et fellesskap i en avslutning som en begravelse er.

I beste fall kan begravelser føre til forsoning, men det finnes dessverre eksempler på at der det har vært vanskelige familieforhold speiles dette på forskjellige måter i begravelsen, f.eks. som en uenighet eller fravær av noe som burde vært sagt.

Prest Ingeborg Sommer har forsket på begravelser. Hun sier: "En gravferd er ikke bare et sted å takke for det vi fikk, men også å parkere det som gikk galt." Med god veiledning fra prestene, kan det bli en realitet. Men det er nok lettere å gjennomføre hvis begravelsen er åpen!

Kommentarer til denne saken