Gå til sidens hovedinnhold

Vi må fortsatt klappe for helsepersonell

Alle ønsker vi et godt helsevesen, som kan gi oss kvalitativt gode helsetjenester når vi har behov for det. Vi forventer det og vi har rett til det.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

I mars 2020 endret livet seg for de fleste av oss. Korona-pandemien nådde Norge, og det ble besluttet nedstengning av store deler av samfunnet. Vi ble engstelige for hva dette viruset og dets utbredelse ville representere. Vi fulgte med på tallene for antall smittede og sykehusinnlagte, og nasjonens beholdning av munnbind og respiratorer ble aktualisert. Våre politikere og helsetopper ga oss løpende informasjon. Mange ble henvist til å jobbe hjemmefra, andre ble permitterte og arbeidsledige, barnehager og skoler ble stengt, dagtilbud opphørte. Mange fikk også flere og nye oppgaver da pandemien kom. Jeg tenker da særlig på de som arbeider i helse- og omsorgstjenesten, de mange som arbeider på sykehus, sykehjem, hjemmetjenesten og de som arbeider i stat- og kommuneadministrasjon. De har arbeidet sent og tidlig for å trygge oss andre.

Tidlig i pandemien fikk vi se og høre om skremmende tilstander i andre land hvor pandemiens konsekvenser kom klart til uttrykk. Det var plassmangel på sykehus, helsepersonell som jobbet lange vakter, folk som døde i ambulansene utenfor sykehusene, mangel på oksygen-apparater og intensivplasser. Vi så helsepersonell som var heltemodige og arbeidsomme der de beveget seg rundt i tungt smittevernutstyr.

TV-bilder viste innbyggere i Italia som fra sine balkonger hyllet helsepersonell for deres omfattende innsats. Også her i Norge gjorde vi tilsvarende, vi klappet for helsepersonells innsats, ville vise vår støtte og takknemlighet for hva de står i.

Gjennom pandemien har vi følt trygghet til systemet. Vi har hatt stor tillit til at politikerne og helsebyråkratene som har tilrettelagt for en god håndtering av situasjonen. Vi har vært takknemlige for å kunne bo i Norge.

Men etter snart to år med pandemi synes en registrere en pandemi-tretthet. Og da mener jeg ikke tretthet etter gjennomgått sykdom, men tretthet over å leve med en pandemi som ikke synes ta slutt. I dag er det registrert høyeste antall smittede siden pandemien startet. Vi ser hyppige oppslag om slitne og frustrerte intensivsykepleiere, sykepleiere som slutter i jobben sin fordi de ikke orker lenger, bekymringer for senge- og plasskapasitet ved både sykehus og sykehjem, helsepersonell som formidler at arbeidsoppgavene ikke står i forhold til hva som er mulig innenfor arbeidstiden og mangel på fastleger. Mange av disse bekymringene er neppe bare en følge av pandemien. Mye er kjent fra før 2020. Det er svært viktig at vi ikke mister kompetent helsepersonell.

Parallelt med det hører vi om økende bekymring for unges psykisk helse, ensomhet blant eldre, psykisk syke som skrives ut for tidlig fra sykehus, utsatte operasjoner og andre behandlingstilbud, jordmødre som ikke har tid til å hjelpe unge nye mødre, sykepleiere som ikke har tid til grunnleggende pleie og omsorg for sine pasienter, helsesykepleiere som blir omplassert til vaksinasjonsarbeid osv.

Hvordan helsetjenestene rigges vil i hovedsak være et resultat av politikk, tildelte midler, tilgjengelige ressurser og ledelse. Det må foretas prioriteringer, hvor mange som skal være ansatt og hvilke oppgaver som skal utføres. Innenfor helse- og omsorgstjenestene finnes det f.eks. ikke bemanningsnormer slik det gjør i skole og barnehage. Tjenestene plikter å gi forsvarlige tjenester til pasienter og brukere. Hvorvidt det gis forsvarlige tjenester vil ofte bli vurdert i forhold til om man følger lover og regler, men kommer kanskje best til uttrykk når man ser på hvordan det går med pasientene. Hvilke rammer helsepersonell arbeider i er naturligvis avgjørende for hva som kan utrettes.

Da jeg ble ansatt som pasient- og brukerombud for ti år siden husker jeg at jeg reflekterte over hvor stort antall helseutdannede som ikke arbeider i klinisk operativt arbeid. Mange helseutdannede arbeider i instanser og virksomheter hvor man analyserer og vurderer, utarbeider retningslinjer og veiledere og foretar utviklingsarbeid osv. Flinke fagfolk som arbeider med å synliggjøre status og mene noe om hvordan de som daglig står i operativt arbeid bør utføre jobben sin. Mye bra i det, men det slo meg den gang og gjør det fortsatt, hvor mange dette er.

Hvorvidt dette er riktige prioriteringer, vil være avhengig av hvilket bidrag disse analysene, vurderingene, retningslinjene representerer for pasientene og brukerne.

Pandemien er ikke slutt. Det er spesielt krevende for helsepersonell som har stått i dette og fortsatt må stå i dette. Vi bør ikke miste noen nå, vi trenger alle og vi trenger flere. Helsepersonell har hele tiden utført arbeidet sitt og vært tett på syke, smittede, vaksinerte og uvaksinerte. De har nok også følt på frykt for egen helse.

Jeg vil derfor oppfordre til at vi alle igjen heier på vårt helsepersonell, klapper for deres innsats.

Kommentarer til denne saken