Det er lite action fra den kanten, bortsett fra at politikere allerede har begynt å markedsføre seg i mediene. En av dem slår seg på gorillabrystet etter nye meningsmålinger, noen tar kjedelig og usannsynlig gjenvalg – mens andre savner seg selv og spør kokett om de virkelig bør stille. Og vi andre dødelige river oss i håret.

Sommerferie … For en forfatter som vil leve behagelig og få ting ut i verden, er det ingen bønn. Det må jobbes. Og i sommer har det blitt juleroman. Jeg har litterært sett bakt mislykkede serinakaker, vært donna i julespill, holdt pepperkakeutstilling, tatt sjøbad lille julaften og kokt og flådd oksetunge på tradisjonelt vis. Alt mens fiktive utbyggere sikler på Nordbyen og politikere smisker og innynder seg. Artig jobb.

Enkelte politikere synes ikke alt er like artig. Noen mener at sånne som meg «knaster på tastaturet» og at alle som mener noe bør være politikere. I så fall anbefaler jeg det digre stedet i Stokke som bystyresal, men ironisk nok er antakelig demokratiet i like stor fare der. Sannheten er vel at noen helst ville ha flådd tungene av f.eks. Arkitekturopprøret, omtrent slik min romanheltinne forbereder julen i Nordbyen.

Men sommeren er på hell, utbyggerne har så smått tømt chablisen. Her hos oss har vi fått varsel om bygging på nabotomt. Et klassisk eplehage-tilfelle. Bygg på død og liv, uten tanke for oss som bor rundt. Vi klager, helt uten håp, spesielt etter å ha lest følgende setning: «Visuell utforming: mindre relevant». Akk ja.

Og med høsten får vi nok fred for mopeder som raser rundt på fri eksos – der ingen løfter en finger. Kanskje vi også slipper susende syklister og byens løse fugler som lufter bikkja på ståmoped mens vi går turer i et fuglereservat som systematisk blir tagget ned – ingen løfter en finger. Og det blir nok færre egoer som raser rundt i hurtigbåt i trange sund og vannscootere som sneier fuglefamilier. Godt er det, for ingen gjør noe med det heller. Vi vet jo ikke hvem som kjører.

Snart slipper vi muligens å snuble over vrakmetall i form av ståmopeder hensatt der det ikke passer. For bransjen er grønnvasket og det meste er lov, noe som kan overgå forstanden til noen hver. Folkehelsen gjør den lite for.

Buchhardts tårn er også grønnvasket, så får vi håpe at han har tenkt på komboen treverk og stål – det hendte jo noe med en bro i sommer – og at byen vår ikke blir Nordens svar på Pisa eller noe annet rart. For tårn blir det sikkert.

Tunneler er stengt og folk står i kø, men herregud … vi kan sykle. Det gjelder også hofteopererte Gunda på 75, som bor på Nøtterøy og besøker barnebarn på Sem … Og håndverkeren som frakter mer enn en planke. Det kan bli kinkig.

Vi kjørte i Nedre Langgate i dag, og lot oss skremme og forferde av nummer 19, som tårnet opp som en klatrevegg på speed. Men det er er framskritt, sies det. Man forskjønner, sies det også. Og vil man virkelig stoppe framskritt? Man ansetter folk for å gjøre Tønsberg attraktiv, mens noen av oss føler for å dra til bremsen i en liten tenkepause.

Noen politikere synes det er litt dumt at leiligheter de selv har gitt tillatelse til nå selges uten boplikt. Det er fristende å si at man kanskje burde ha tenkt på det litt før. For politikerne har tilrettelagt, utbyggerne er bare ute etter å tjene penger.

Hvis jeg skulle skrevet om én eneste ting, kunne jeg ha skrevet om sjamanen. Han alle er så opptatt av. Problemet er at det er lett å bli beskyldt for rasisme. Faktum er at sjamanen kunne ha vært stripete, grønn eller lilla, men han er like mye i bullshitbransjen som det sluggerpredikanten i Visjon Norge er. Forhåpentligvis gnukker sjamanen «Made in China» vekk fra medaljongene sine før han selger dem.

Men det blir gøy å følge med på både utbyggere og politikere framover. De kan i det minste trøste seg med at de får være med i to kommende romaner. Fiktivt, selvsagt. Ingen nevnt, ingen glemt.