Gå til sidens hovedinnhold

Vi trenger en kunnskapsbasert debatt

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I SV har et flertall i landsstyret stemt ned et forslag som lød:

«SV vil at aktiv dødshjelp i Noreg skal greiast ut»

7 medlemmer av landsstyret tok dissens på dette. Vi mener SV – og Norge – trenger en offentlig, fakta- og kunnskapsbasert utredning som belyser alle sider ved saken. SV har landsmøte i april.

Dagbladets meningsmåling i 2019 viste at hele 77 % av befolkninga stilte seg positive til en form for aktiv dødshjelp. 25 % mente det måtte være opp til den enkelte, 52 % sa ja – men kun i spesielle tilfelle som uhelbredelig sykdom, mens 23 % sa klart nei.

På den andre siden har vi for eksempel Legeforeninga som sier absolutt nei av etiske årsaker, og FFO som sier nei fordi de er redd det kan bety åpning for et sorteringssamfunn. Begge deler er høyverdige motforestillinger.

Etikk er et spørsmål som bør utredes – og vurderes. Men etikken sitter ikke på den ene siden av bordet. Det illustreres av de 25 % som mener dette må være opp til den enkelte å avgjøre.

Men hvem skal utføre selve livsavslutninga? Leger og annet helsepersonell sier at deres yrkesetikk tilsier at de skal redde, ikke ta liv. Det er nok en sannhet med modifikasjoner. I dag både «tas» det liv og unnlates å redde liv på norske sjukehus. En del døende mennesker i livets siste fase får en hjelpende hånd – av etiske årsaker. Man ser at vedkommende ikke får en verdig avslutning på livet, og gir ekstra morfin, eller skrur av pustemaskinen. Uoffisielt. Av medmenneskelighet. Omfanget av dette veit vi ikke. Vurderingene som ligger bak kan vi ane, men ikke vite. Det kan trenge å diskuteres i det offentlige rom. Hva er etisk høyverdig og forsvarlig i slike situasjoner? Hva bør være tillatt, hvor bør grensene gå?

Vil det oppstå et press på sjuke, gamle, funksjonshemmete om å søke om å avslutte livet, dersom en lov som åpner for dette blir vedtatt? Det kan vi ikke vite, men det er sjølsagt ikke ønskelig. Er det det som er skjedd i Nederland, slik det hevdes i en del debatter? Hva veit vi om det? Har de dårligere legeetikk i Nederland? Har de et sorteringssamfunn? Det burde vi få kunnskap om.

Når vi diskuterer aktiv dødshjelp i Norge vises det til eutanasi – assistert sjølmord, i form av at legen gir ei sprøyte. Denne metoden praktiseres i flere land i verden. Hvilke problemstillinger reiser en slik metode?

På den andre siden har du det vi kaller den sveitsiske metoden – som også praktiseres i flere land, men Sveits er det eneste landet pr. i dag som også tillater utlendinger å få tillatelse. Sjølmordet gjennomføres på 2 klinikker, spesielt tilpasset situasjonen, med erfarent helsepersonell og meget grundige forundersøkelser før man blir godkjent. Man skal være livstruende sjuk, og det skal dokumenteres og attesteres. Man får et glass med medikamenter man må ta sjøl, og sovner inn. En verdig avslutning på livet?

Aberet med metoden er at den er kostbar. Utgifter i størrelsesorden 150-200 000 kroner følger med. Er det sosialt akseptabelt? Før kunne de velstående få abort fordi de hadde råd til å reise utenlands for inngrepet. Nå er det en rett alle norske kvinner har. Det dekkes av folketrygden. Sånn burde det kanskje være også ved livets avslutning?

I november 2020 ble et forslag på Stortinget om å utrede dette spørsmålet nedstemt på Stortinget, mot stemmene til SV, Rødt og FrP. I år er det nytt valg. Saka blir aktuell igjen.

Det finnes gode og saklige argumenter på begge sider i denne debatten. Men vi mener debatten fortjener å bli tatt på et kunnskapsbasert grunnlag. Vi håper mange vil være enige med oss i at dette er et for viktig og alvorlig spørsmål til å bli overlatt til personlig synsing; Vi trenger å få alle fakta på bordet, alle problemstillinger utreda, alle argumenter stilt opp mot hverandre. Først da kan vi ta den gode, saklige og veloverveide debatten om Norge bør innføre aktiv dødshjelp.

Kommentarer til denne saken