Hvis jeg var en fyr som orka se meg selv i speilet over lengre tid, ville jeg kanskje ha lagt merke til at det har lagt seg et tiår i foldene rundt øynene. Jeg har ikke så mange av dem igjen, tenker jeg, ikke nok til å koste på meg et helt decennium sånn i slengen.

Jeg ser han traske forbi på veien, en kald maidag sveipa over oss fra nordvest, men våren har snart gjort sitt. Kameraten min bøyer nakken. Han skal vel ut i den lune skauen, de stille stiene, der svarttrost og bokfink synger, duene flapper gjennom småskauen. Jeg følger ham. Vi går veien innover i skauen. En hogstmaskin har jevna kantarellplassen med jorda, fuglereir ligget strødd utover i den nye lysningen. Det som sto levende har de hugget ned og det som skulle ha spiret til nytt liv har mistet motet og de skyggefylle plasser der akkurat nok lys trengte ned til skogbunnen for at akkurat det livet skulle utfolde seg. I sola tørker kvist og kvast, men kanskje om et par tiår kryper kantarellen fram under dekke av en ny skog.

Jeg går med ham, de tauses marsj innover, vekkover, bortover. Det er smått med ord mellom oss, vi har ingenting å prate om, det er som vi tenker de samme tankene. Som om orda er brukt opp. Han lunter, han har begynt på aldersbestemte luntinga, men han beveger seg innover på stiene som om terrenget nesten ikke var der, mykt, stille, nesten som var vi gamle indianere. Vi kjenner terrenget, skogbunnen, den uendelig irrgrønne vårskauen, vennskapet med steinene og kvistene, konglene, småkrypa, maurene som arbeider.

Vi arbeider ikke lenger, vi har egentlig aldri drivi med det.

Nå er verden på respirator en stund, mens viruset reiser gjennom verden. Snart later vi som den ikke trengs lenger og vil bli skrudd av. Da skal verden fortsette på sin død.

Jeg var innom mine besteforeldres grav på min mors fødselsdag, den ligger i en annen by. Jeg er nesten aldri innom der, så det blei først en liten dugnad. Brennesler hadde bosatt seg, steinen var havna på skakke og mose grodde så navnene deres nesten var visket ut. Men så slo det meg at de ikke visste at barnet deres var gått bort. Ja at alle de fire barna deres var borte. En absurd tanke, mormor døde i 1978, men jeg så dem altså for meg, liggende der helt uvitende om dette fryktelige som har hendt deres barn. Det fylte meg med en tristhet jeg naturlig nok ikke helt forstod hvorfor blei så sterk.

Jeg tenkte på det mens jeg gikk innover i skauen sammen med kameraten min, vi undra oss over om fugleforeldrene visste at barna deres lå knust på bakken. Eller om de bare flakset til neste skog og fortsatte livet. Det er i så fall beundringsverdig. Jeg vet ikke om jeg får til det. Bare flakse videre. Ikke har jeg vinger og ikke har jeg luft nok.