Nordmenn eier generelt mye gods og gjenbruk. Fruen og jeg flyttet for et par år siden. Vi brukte et godt år på å kvitte oss med alt vi ikke trengte. Befriende å miste dette! Helsa mi anbefalte at vi flyttet. Det å gå rundt frisk og opplagt er en velsignelse helt til det ikke er det lenger. Det jeg hadde av god helse er et stykke på vei mistet. Da ble jeg også en av mange uføre.

Slik jeg opplever noen av våre fremste politikere, mistet jeg tilsynelatende verdi da. Vi uføre blir ofte snakket om som en belastning og utgift, ikke minst når statsbudsjettet legges fram hver høst. Bare folk kommer i arbeid, så virker det som verdien stiger. Er menneskeverdet knyttet til arbeidsevnen? Jeg opplever en ganske tydelig, (u)sagt devaluering. Men menneskeverdet øker ikke med produksjonsevnen vår, menneskeverdet er iboende hos alle, uavhengig av prestasjoner! Arbeidsevnen kan være mistet, og mange får utfordret fotfestet gjennom det. Da trenger man ikke å smøre det inn.

De bør heller ha mer fokus på alle de unge som faller av både skole og arbeid. Våre politikere må ikke bare snakke om viktigheten av forebyggende arbeide, men sørge for at det blir gjort i mye større grad! Politikere er avhengige av resultater for å bli gjenvalgt. Handlekraft er ofte knyttet til gjenoppretting av skader som har oppstått. Mange er mer opptatt av å holde lov og orden blant ungdom med kriminell adferd enn å skape gode relasjoner og oppvekstvilkår mens de vokser opp. Forebyggende arbeide gir sjelden synlige resultater på kort sikt. Så lenge vi ikke forbygger tilstrekkelig, vil vi miste menneskelige ressurer til høye kostnader.

Jeg har et barnebarn som er veldig glad i å leke gjemsel. Da han var to og et halvt år, besøkte han og familien Boston. Der fikk han det for seg å leke gjemsel midt i byen. Men han glemte å si ifra. Leteaksjon ble umiddelbart igangsatt. Ikke vanskelig å forestille seg panikken og angsten for å miste! Det gikk noen minutter med febrilsk leting før en obeservant torgkone kunne fortelle at han hadde gjemt seg under et bord.

I en av morgendagens tekster, Lukas 15.11-37, får vi høre fortellingen om den bortkomne sønnen. Den ene av to sønner fikk forskudd på farsarven og brukte pengene på et vilt liv. Etter en stund ble det hungersnød. Alt var mistet. I vers 17 står det at han kom til seg selv. Det førte til at han erkjente at han hadde syndet og vendt sin far ryggen, men ville likevel reise hjem og tilby sin arbeidsinnsats på gården. Faren kastet seg om halsen på sønnen i det han sa: ”For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.” Hvorpå han arrangerte en kjempefest.

Det er tungt å miste noen man er glade i når de fortsatt lever. Mange fastholder sin stolthet, og dermed også en avstand som gjør at man ikke finner tilbake. Vi har noe å lære av den bortkomne! Er du blant dem som har hatt er forhold til Gud som du har lagt bort, fordi noen av hans representanter har gjort deg urett? Kanskje du kan sjekke ut en gang til hvem Gud er og kan være for deg? Da kan det bli flere fester!