Gå til sidens hovedinnhold

Vil du gi noe tilbake til samfunnet, i form av jobb, tillitsverv eller aktiv deltakelse, bør du ikke ha behov for assistanse. Ikke i Tønsberg, i hvert fall.

Ansatte i kommunene, lokale politikere og journalister har ulne forestillinger om hva disse BPA-greiene er.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva er BPA? Er det et farlig tilsetningsstoff i myke plastkopper? Ja, det også. Men først og fremst er BPA – brukerstyrt personlig assistanse - en offentlig tjeneste som noen mennesker har krav på, fordi de har omfattende funksjonsnedsettelser. Problemet er at veldig få saksbehandlere og politikere vet hva det er. Har du hørt om det? Jeg har 22 års erfaring med BPA, som far til en «bruker».

Nå i valgkampen hadde NRK 1 et innslag der Bjørnar Moxnes og Sylvi Listhaug duellerte om BPA, med en BPA-mottaker i rullestol som vitne. Det er kommunene som betaler BPA-tjenestene, men Staten gir ekstra tilskudd til kommunene for brukere som må ha mange BPA-timer for å klare seg. Jobben gjøres av assistenter, som brukerne selv ansetter og lærer opp, og som arbeider der det er bruk for dem, og når det er bruk for dem. Det Moxnes og Listhaug er uenige om, er hvem som skal få lov til å skaffe tjenesten, når kommunene ikke vil gjøre det selv. I praksis betyr det: hvem skal være assistentenes arbeidsgiver? Jeg har erfaring med fire arbeidsgivere, og det er ikke stor forskjell, sett fra brukernes side.

Verre er det at ansatte i kommunene, lokale politikere og journalister har ulne forestillinger om hva disse BPA-greiene er. Utgangspunktet er at en person, barn, ungdom eller voksen, er avhengig av assistanse for å kunne leve mest mulig normalt. Hvis du ikke kan kle på deg selv, lage mat, komme deg på do, komme deg ut av huset – lista er lang og forskjellig fra person til person – så skjønner alle at du må ha hjelp – eller assistanse. Men hva hadde du gjort, hvis du ikke hadde denne forbaskete funksjonsnedsettelsen å bale med? Det er utgangspunktet.

Kommunene har hektet seg opp i at BPA kan være en alternativ måte å organisere tjenestene på, og da tenker både saksbehandlere og politikere på hjemmetjenester. Mange kommuner bruker en slags norm for hvor mange minutter det skal ta å lage mat, og forutsetter at brukeren får oppvarmet mat fra felleskjøkken eller Fjordland. Hvor lang tid tar det å pusse tenner? Det finnes det en norm for. Alle tidene legges sammen til et antall timer i uka. Her har du krav på en kommunal tjeneste, og kan ta det ut som BPA, hvis summen er på mer enn 32 timer. Men BPA er ingen hjemmetjeneste.

Bladet Handikapnytt, som utgis av Norges Handikapforbund, har en sak fra Tønsberg i siste nummer. En av byens borgere sitter i rullestol, og har en kropp som det er dårlig styring på. Men han er innvalgt som første varamann til fylkestinget. Etter valget risikerer han å møte fast, fordi den faste representanten kan havne på Stortinget. Problemet er at han har fått skåret ned sitt timetall BPA fra 60 til 45 timer i uka. Kommunen syntes det var nok med halvannen time i uka til politisk arbeid, og det som kalles sosial aktivitet ble redusert fra 15 til 4 timer i uka. Så da kan han ikke møte i fylkestinget.

Tønsbergs ordfører, Anne Rygh Pedersen, skriver til Handikapnytt at «de som får tjenesten organisert som BPA, har fått tildelt flere timer enn andre som mottar tilsvarende tjeneste utenfor BPA-ordningen». De har altså fått mer enn det som er nødvendig for å gi dem «et forsvarlig og likeverdig tjenestetilbud», skriver hun. Kan noen gi meg en klar definisjon av ordet ‘forsvarlig’ uten å bruke ‘kommunens økonomi’ i neste setning? At BPA er ment å være et tiltak for å likestille folk med og uten funksjonshemninger, er visst glemt.

Vil du gi noe tilbake til samfunnet, i form av jobb, tillitsverv eller aktiv deltakelse, da bør du ikke ha behov for assistanse. Ikke i Tønsberg, i hvert fall.

Kommentarer til denne saken