Gå til sidens hovedinnhold

Vil du ha en klem, eller?

Jeg har fått klemmer som varer så lenge at jeg kan nyte varmen, og kjenne min egen kropp mykne.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har fått klemmer som endte med en kollisjon fordi jeg trodde jeg skulle på den ene siden, som den andre ikke trodde jeg skulle til. Jeg har også fått øremos, harde, forte klemmer som ikke var på mine premisser. Jeg har gitt klemmer jeg selv lengtet etter. Av og til har det blitt bom-klem, kinnet traff håret, eller det var liksom ingen å holde i. Den andre var mer skjelvende inni enn jeg så utenpå.

Disse øyeblikkene, hvor vi prøver å søke mot hverandre for å gi vår fysiske bekreftelse på hverandres eksistens, er spennende. Den observante vet at det er like mange klemmeopplevelser som det finnes mennesker. I hver klem finnes det lukter, lyder, berøring i unik kombinasjon. Det hender at vi gjerne skulle hjulpet hverandre, men blir tomme for ord og mer eller mindre gode råd. Da, akkurat da, passer det ofte med en klem. Der ordene slutter overtar klemmene. Vi smelter sammen for noen øyeblikk, og blir mer enn en og en. Jeg inviterer til et eksperiment: Klem en du vet trenger det lenger enn du pleier! Tiden er inne for å tine frykten inni oss og rundt oss, så sant smittetallene går ned.

Så er det de som skal ha all vår respekt, som i ord eller handling sier "nei takk, jeg er ikke en klemmer”. Ingen skal trenge å begrunne det. Vi er mer, enn vi vet om hverandre. Hvert menneske trenger ulikt antall cm mellom seg og andre, for å kunne kjenne sine egne behov og finne sin egen tanke.

Berøring vekker ulike følelser i oss, det passer ikke alltid, for noen passer det aldri med en klem. Sånn sett kom korona-epidemien som bestilt for enkelte. Alle klemmeglade og klemmegale trenger igjen trening i å lese signalene når verden gradvis skal åpnes for mer nærkontakt. Vi er fortsatt forskjellige med forskjellig klemme-behov.

For meg er klemmene en måte å lage sommer på innsiden, uavhengig av årstid. Betyr det ikke noe hvem du klemmer, spør du kanskje? Jo, det gjør det. Samtidig er det å gi en klem en handling med stort potensial. Vi trenger bro mellom voksne og barn, bro mellom yngre og eldre, bro mellom meninger og kulturer. Den broen kan være en klem. Hadde vi spurt en endokrinolog, dvs. et hormon-nerd om hva som skjer når vi klemmer, hadde vi trolig fått til svar at de beste, flotteste, deiligste hormonene øses utover oss. Om enn sagt på en litt mer faglig måte. For den som liker å klemme vel å merke.

Når vi kollektivt avstår fra klemming, kjenner mange på et savn, andre på lettelse. Vi lærer rett og slett mye om oss selv. Det å regulere slik at det blir passe avstand mellom oss selv og andre er en stadig pågående handling. Hvem vil vi ha nærmere, og hvem vil vi ha mer avstand til?

Denne refleksjonen kan lett tegnes ned i en nettverksoversikt på papir med oss selv innerst i sirkelen. Så noterer man navn på mennesker vi opplever er nærmest oss. Deretter det man måtte ha av venner, familie, naboer eller kollegaer rundt. Så kan vi føye til navnet på de som oppleves betydningsfulle lenger unna. Bekjente har betydning i livet, de utgjør et potensial for mer kontakt. Når vi jobber slik ser vi både hva det er mye og lite av rundt oss. Våre nettverk er alltid i bevegelse, og trenger vedlikehold. Spesielt etter en norsk vinter og langvarig pandemi, er det behov for sosiale tiltak både med og uten klemming. Vi blir lettere kjent med andre i voksen alder når vi gjør en aktivitet sammen. En organisasjon eller hobby der man møtes fysisk, og ”bjuder på” i passe dose åpner muligheter.

Så med all respekt for et nei takk, ønsker jeg alle flest mulig klemmer i dagene som kommer. Og det beste av alt, gir du en så får du en. Man kan selvfølgelig også alltid holde rundt seg selv, og få noe ut av det. Det vi helt sikkert vet er at gjensidig ønskede klemmer kan være en god investering for psykisk helse og en bro til forståelse.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.